Alperapport fra Ambassadør Fleischer
Med sveitserfrancen i ville byks oppover valutabarometeret valgte gruppen allikevel å gå motstrøms; mens resten av Europa skyr unna Sveits, så velger blide nordmenn å stå midt i skibet, og reise til det desidert mest fjonge alpelandet. Som et lite plaster på såret har francen mot NOK de siste ukene kommet seg rett under 8 kroner, men det er uansett godt over nivåene vi de siste årene har vært vant til; ca 6,5 kroner pr franc. Global økonomi til side; Engadin Skimaraton har lange tradisjoner i Sveits, og er helt klart landets svar på Skarverennet. Med fare for en grov overvurdering, men jeg hørte et antall på ca 13,000 deltagere, da sikkert inklusive halvdistansen. Her oppe i de sveitsiske alper har ikke Pontresinas (vår landsby) hoteller nødvendigvis trådløst nett, så jeg har ikke anledning til å kvalitetssikre alle mine ville påstander. Dere får ha meg unnskyldt.
Rennet går i skøytestil, men det er også kjørt klassiskspor, så egenrådige nordmenn og andre som nekter å skøyte, har full mulighet til det. Men, Engadin er et skøyterenn. Distansen på 42 kilometer og vinnertider blant proffene ned på 1.30 tallet, gir umiddelbart assosiasjoner til Northugs barneskirenn, og undertegnede føyer seg elegant inn i rekken av noviser som går rett i den fellen. Under gårsdagens middag ble det friskt snakket om tider godt nede på 1.40 tallet fra ambassadør Fleischer, og de utsagnene har jeg så til de grader fått bite i meg i dag. Det var med et nødskrik jeg maktet å snike meg under totimersgrensen, og da med knappest mulig margin. Oppløpet var en intens kamp mellom egen pulsklokke og den magiske grensen. Det kan høres ut som det var sprut over takene, så feil kan det være. Det suste konkurrenter forbi meg «left and right», men jeg klarte tidsfristen! Høyden på ca 1800 meter påvirker deg så definitivt. I tillegg er skøyting i renntempo ulidelig slitsomt, og da snakker jeg sikkert for det meste på egne vegne. Det er noe statisk over skøyting som sliter veldig på egne krefter. Du får på en måte mindre hvile enn ved klassiskgåing med fokus på staking. Nei, all ære til proffene som får den grenen til å se så lett ut. Jeg har fått en bedre forståelse for hva som ligger bak av trening og innsats for å mestre den stilen. Du verden.
Turen til Engadin gjøres best gjennom ett av de etablerte turselskapene som du finner i Norge. Selv har jeg reist med Anita Moen, som ikke bare fremdeles er uforskammet sprek, men hun er også en særdeles god vertinne for skiglade nordmenn. Her nede er hun på nivå med PWT, som jo er flaggskipet hva gjelder skirennferier. Vi fikk nok en gang gleden av Koplands (sjefen i PWT) lune generøsitet i dag, da vi uten forbehold fikk haik med bussen hans tilbake til Pontresina etter solfylt afterskirace ved mål. Ved målgang badet vi i alpesol, stekte pølser og mengder med velfortjente lokale øl. Den glamorøse delen av slike rennferier fortsetter i hotellets «aqualand» avdeling om noen minutter. Da skal slitne langrennskropper få lindret ømme muskler ved spaavdelinges mange tilbud. Er vi riktig heldige dukker det også opp en og annen lokal skjønnhet som i lokal tradisjon opptrer i netto/netto. En opplevelse for alle.
Vi sender samtidig en stor hilsen til Milslukerns mange ambassadører, kunder og ansatte som akkurat på denne dagen har beseiret Vasaloppet, både som utøvere, men ikke minst også som reisevert og som en avgjørende servicefunksjon. Der er Milslukern din beste venn.
For de av dere som ønsker å prøve noe nytt i utlandet er Engadin så definitivt verdt turen. Sveitsiske alpelandsbyer har masse sjarm, og ikke minst mye tradisjon. Det oser av mystikk, hemmelige bankkontoer og en bråte med privatfly lekkert plassert langt inne i fjellheimen, der de har snirklet seg ned på stedets private flyplass. Med lange blikk ble de passert, vel vitende om at jeg nok ikke skal lande der noen gang. Men, det er jo lov å drømme-).
Ambassadørhilsen,
Martin Fleischer