Hvor skal jeg begynne?
Det jeg var mest usikker på var som sagt svømmingen, for dere som leste det forrige blogginnlegget. Jeg var ikke redd, bare usikker og litt stresset på om det skulle gå. Jeg så folk varmet opp i vannet, svømte ut og inn et stykke og gjorde seg klare. Jeg kjente ikke på vannet engang før startskuddet gikk. Rett før start dukket det opp venner og familie som var kommet for å heie, det var utrolig hyggelig og jeg følte meg med en gang mye tryggere og sterkere. Det er rart med det, men det gir meg enormt mye å vite at det er noen i nærheten for å følge med, noen jeg kjenner.
Jeg startet dagen med god tid, som vanlig.. etter å ha spist en god frokost dro jeg til Sognsvann tidlig så jeg kunne bli litt kjent med området og kanskje få med meg noen av de andre utøverne i de tidligere puljene og kanskje lære noe? Jeg hadde hentet startnummer dagen før og fant fort plassen min i skiftesonen og gjorde alt klart med en gang. Hang opp sykkelen og plasserte både sykkelsko og løpesko frem slik at alt skulle være lettest mulig å komme til på kort tid. Julie hadde guidet meg godt gjennom hvordan dette burde være og jeg syntes det fungerte veldig fint, bortsett fra at jeg ikke hadde knytt opp lissene på løpeskoene mine da, så de måtte jeg knote litt med i full fart da jeg skulle skifte fra sykkel til løp. Da lærte jeg det til neste gang i hvert fall!
Startskuddet gikk og vi løp ut i vannet. Det var ikke kaldt, egentlig bare deilig. Det hadde begynt å regne rett før vi startet og på dette tidspunktet virkelig høljet det ned! Men det brydde jeg meg ikke noe om, jeg bare svømte og svømte. La meg midt i puljen og klarte å holde plassen min der. Det føltes trygt at vi var mange og at vi svømte sammen. Her visste jeg at jeg måtte porsjonere ut kreftene mine og ikke la meg rive med i starten. Jeg ville heller fullføre på en grei tid enn å måtte bryte eller falle langt bak de andre. Jeg var fortsatt midt i puljen da jeg løp opp av vannet etter 750 meter og det er veldig fornøyd med. Planen funket kjempebra og svømmeetappen gikk over all forventing .
Jeg løp til skiftesonen mens jeg dro svømmedrakten ned på hoftene og fokuserte på å ikke få pulsen for høyt opp. Jeg ville ta meg god tid i skiftesonen slik at jeg fikk med meg alt og ikke gjorde noen store feil som kunne føre til diskvalifikasjon. Det regnet fortsatt store mengder under hele sykkeletappen og jeg turte ikke sykle alt jeg hadde da bremsene funket dårlig da de ble våte og jeg ikke er like kjent med landeveissykkelen på glatt føre som jeg er med terrengsykkelen. Asfalten innover i Maridalen er hullete og dårlig, og det var vanskelig å se i og med at det regnet så mye. Derfor ville jeg heller ta det litt pent enn å kanskje treffe et stort hull og i verstefall punktere. Men jeg holdt en jevn fart og på et eller annet tidspunkt på vei inn mot mål sluttet det også å regne.
Så var det løping igjen til slutt. Jeg skiftet fort til løpesko (hvis man ser bort i fra det med lissene) og løp av gårde. Her fikk jeg med en gang kjempe spenn i leggmusklene og måtte veksle mellom å løpe å gå de første kilometerene for å unngå kramper. Jeg hadde fin og jevn puls og følte meg etter hvert forholdsvis lett i steget. Jeg brukte Hoka Clifton 5, som for meg er veldig gode sko å løpe med både på asfalt og på grus. Tok med meg en kopp energidrikk på drikkestasjonen og endelig begynte målet å nærme seg, for nå var jeg over halvveis i løpeetappen. Når jeg visste at det kun var en liten kilometer igjen satte opp farten og gledet meg til å krysse mållinjen. Et par hundre meter før mål stod min gode venninne Mette som var med meg og ved siden av henne stod jammen meg Joakim også, samboeren min. Han hadde vært på BMC rittet og rakk akkurat å komme opp til Sognsvann for å se meg gå i mål uten at jeg visste det. Ja, det er ikke mer som skal til før jeg måtte grine litt på vei inn til mål da, sliten og glad for å ha gjennomført og klart målet mitt, men også for å se at de to stod der å heiet på meg og var der med en stor klem når jeg kom i mål. Det trengte jeg!
Som en liten oppsummering vil jeg si at dette er noe jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre igjen. Det blir nok aldri noe IronMan av meg, men det er veldig gøy å være med på slike arrangementer med litt lavere terskel og som er for alle. Uansett alder, størrelse eller hva det måtte være. Her var alle med! Det handler om å utfordre seg litt og å tørre å prøve. Og mestringsfølelsen man kan kjenne på etter å gjennomført er alltid god. Man blir noen erfaringer rikere av alt nytt man gjør og skaper gode minner for livet. Så går du rundt med et lite ønske om å prøve noe du aldri har gjort før, som ser gly eller spennende ut, gjør det da vel! Jeg vil anbefale deg å prøve!
Hilsen Kristin