Norseman 2018 har nå fått sin plass i historiebøkene, og for min del oppsummeres reisen som en av de lengste og mest lærerike noensinne.
Så langt har jeg hatt en glimrende sesong med mange gode opplevelser og resultater. 4. August skulle bli dagen jeg var i knallform og svevde fra Eidfjord til Gaustatoppen. Slik ble det dessverre ikke. Jeg velger likevel å ta med meg de mange gode minnene og erfaringene fra denne dagen, se fremover, og lære av det som gikk galt. For det er nettopp det som gjør oss til bedre atleter.
Tiden og dagene før norseman handlet om god planlegging og organisering. I år falt arbeidsperioden min offshore i de to ukene før konkurransen. Dette er ikke hva jeg vil kalle optimalt, men skal man drive idrett må man ha midler til å blant annet fylle drivstoff på maskineriet, også kalt kroppen. Før jeg reiste på jobb ble derfor alt av utstyr til konkurransen pakket ned, og var klart til mitt support team som skulle kjøre til Eidfjord torsdag morgen for så å hente meg i Voss senere på dagen der jeg kom med tog rett fra heliporten. Det var rett og slett mye som skulle klaffe denne torsdagen. I løpet av mine siste timer på jobben fikk jeg en telefon om at vedkommende som skulle avløse meg var blitt syk og det var ingen andre som kunne ta over for meg. Etter så mye organisering til det marginale raste verden min sammen. De neste timene ble brukt til å febrilsk finne en løsning på situasjonen, og kl. 16 befant jeg meg utrolig nok i helikoptersetet på vei inn til land.
Fredag morgen våknet jeg opp ved siden av min kjære i Eidfjord klar til de siste forberedelsene før konkurransen. Han hadde bursdag den dagen, men egoismen min slo inn, og først halvveis på den korte sykkelturen min husket jeg på dagen hans. Er det mulig? Mitt support team bestod av Hege og Morten fra Milslukern i tillegg til selveste mamma. Et pent knippe med folk som skulle hjelpe meg på veien mot Gaustatoppen.
Lørdagen startet med et brak kl. 02:00. Ja, midt på natten. Det er nemlig ingen spøk å skulle gjennomføre et av verdens hardeste triatlon. Havregrøten måtte vi presse i oss før det bar til sykkelinnsjekk og videre inn på ferga som skulle frakte oss 3800m fra land. Jeg elsker stemningen på vei ut til start. Det er en herlig miks av mennesker, og en god blanding av frykt, konsentrasjon og glede er å finne blant deltakerne.
En liten stund før klokken slo fem åpnet luken på båten seg, og det var tid for å hoppe ut i det blikkstille og kalde fjellvannet i morgendisen. Jeg ventet til det var 10min igjen til start før jeg gikk i fritt fall 4m og traff vannoverflaten. DA var vi i gang. Den lange rekken med kajakker og atleter dannet en flott formasjon i vannet som brått ble brutt da hornet tutet på slaget 05:00. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå rolig ut på svømmingen for å ikke heise opp kroppen for mye. Det fungerte bra, men jeg ble litt stresset når jeg befant meg et godt stykke bak den fremste gruppen etter kun få minutter. Etter litt knuffing med andre atleter fant jeg flyten, og bestemte meg for å kjøre mitt eget løp med tanke på navigering. Det føltes ut som en evighet før jeg rundet hjørnet der vi kunne spotte bålet som brant så langt der inne. Dette var det letteste målet å navigere etter, og jeg fant en fin flyt med navigering på hvert 10 svømmetak. Selv om vannet holdt 15 grader kjente jeg at jeg etter hvert ble nokså kald, og slet litt med følelsen i den ene armen. Det er noe jeg ikke har opplevd før, og det ble for meg en liten urovekker. Allikevel var det ikke annet å gjøre enn å bare fortsette turen inn mot land, og vipps hadde jeg rundet bøyen ved bålet. Da var det kun sjarmøretappen igjen, og det føltes utrolig deilig når jeg endelig passerte publikum langs bryggekanten. Noe kald og litt forfjamset fikk jeg en hånd opp av vannet, og ferden fortsatte inn til T1 der Morten hadde linet opp utstyret mitt. Det føltes ut som jeg brukte en evighet i skiftesonen, og en liten haug av syklene var allerede på vei inn til Måbødalen. Jeg hadde brukt 1:04 på svømmingen, og det syns jeg var altfor mye. Litt stresset fikk jeg på meg hjelm, briller, sokker, sko og refleksvest før jeg fikk stablet meg opp på Shiven og var på vei til min favorittgren, nemlig syklingen.
Det var noe vått på veien inn mot den første stigningen, men selv i kort var jeg varm om god. Jeg fant bena raskt, og visste at det gjaldt å holde igjen opp den første bakken uansett hvor sterk jeg følte meg. Planen fungerte bra selv om jeg ble tatt igjen av flere opp bakken. Rett før Dyranut fikk jeg min første langing, og kun kort tid etter dette dukket Erik opp ved min side. Han hadde svømt bedre enn forventet, og det gledet meg stort. Vi syklet side om side en liten stund før han sakte, men sikkert dro fra. Turen over vidda var like majestetisk som alltid. Selv om asfalten var våt turte jeg å ligge i bøylene i nedoverbakkene noe som var meget overraskende for en pingle som meg. Jeg følte meg sterk, og sammen med min fantastiske support gikk alt etter planen så langt. Da var det bare å ta fatt på de tre neste stigningene på samme måte som den første. Tiden fløy av gåre, og plutselig befant jeg meg på toppen av Imingfjell med masse krefter igjen. Dette var jo barnetriatlon tenkte jeg, og sendte supporten min ned til T2 for å gjøre alt klart til løpingen.
I T2 hadde vi desidert den største heiagjengen bestående av Eriks familie og min egen. Dere er rett og slett herlige. Morten tok tak i sykkelen min og jeg konsentrerte meg om å skifte fra sykkel til løp. Sykkeletappen tok meg rett over seks timer, og jeg var knallfornøyd!
Etter en rask T2 var jeg endelig på vei til det som skulle bli et utrolig langt og tungt maraton for min del. Helt fra starten av løpingen slet jeg med pusten, og hadde en følelse av at jeg hyperventilerte. Jeg bestemte meg for å roe litt ned selv om pacen var relativt lav, men det hjalp ikke noe særlig. Jeg fikk vondt av både supporten min og heiagjengen. Jeg hadde nemlig gått fra å være en meget blid og fornøyd atlet til en helt annen. Jeg måtte fokusere på å sette en for foran den andre, og klarte ikke vise noen form for glede til de som hadde hjulpet meg hele veien. Midtveis i de første 25km løsnet det noe, men rundt 22km sa magen stopp. På norseman finnes ingen sperrer, og jeg som mange andre måtte en tur i grøfta med våtserviettene lett tilgjengelig. Planen var hele tiden å jogge opp monsterbakken, og Morten var klar til å akkompagnere meg. Ved 25km skjønte jeg at dette var et dødfødt prosjekt, men kramper i brystet og ryggen. Så ble neste kamp å bare komme seg opp på det fjellet, for dit skulle jeg om jeg så måtte krabbe over målstreken. Resten av turen ble vond og forferdelig, og jeg hadde aldri i verden klart det om jeg måtte gå alene. Morten, du var en helt som holdt ut med en sytende, klagende, gråtende jente som måtte stoppe hver 10 meter opp den bakken.
Å krysse den målstreken føltes som et stort nederlag. Jeg tror det ble enda større i og med at de andre konkurransene i år har gått meget bra. Men hei, vi kjempet oss til toppen, og uansett hvordan man vrir og vender på det er det en stor bragd. Alle som kommer seg opp de siste trappene til målstreken har vært gjennom ”kampen for tilværelsen”, og ikke uten smerte. I ettertid er jeg utrolig stolt og ydmyk til at jeg faktisk fullførte. Selv om det ble mange tårer på toppen fikk jeg felle de i armene på min kjære som nådde toppen rundt timen tidligere.
Tilslutt vil jeg gi en stor takk til det beste support teamet en kan ønske seg. Dere var upåklagelige <3 I tillegg vil jeg gratulere de ekstremt sterke kvinnene og mennene som tok seg til målstreken 4.august. Dere er helt rå! En takk til min fantastiske sponsor Milslukern som gjør dette triathlon eventyret mulig.
Nå er det bare å rette nesa mot neste mål som er verdensmesterskapet i ironman på Hawaii. Lets kick some ass 😀
Julie 🙂