Ambassadørrapport fra Grenaderen 2018

Alarmen ringer lørdag morgen kl. 04:15. Det i seg selv er grunn nok for de fleste til å melde avbud. De første minuttene i våken tilstand oppleves som svært ubehagelige. Du er nærmest litt fysisk uvel, men heldigvis går det fort over. På bussen fra Akershus Festning kl 05:30 sitter latteren løst, og alle var i år enige om at det skulle bli en fantastisk reise gjennom en Nordmarka med massevis av snø. Med snøfallet natt til fredag, og fredagens mildvær i sentrum av Oslo, er vi skjønt enige at det bør bidra til at sporene kanskje ikke skal bli så løse allikevel? Våre antagelser stemte på en prikk, og i gnistrende trikkeskinner suste vi ut fra Varingskollen skistadion kl. 07:30 lørdag morgen.

Med kanselleringen av Grenaderen i 2017 var det kanskje en hilsen fra han der oppe som i 2018 sørget for den fineste vinteren på mange år. Mengdene med snø kombinert med en snill værmelding (viktig at det ikke er meldt 15 minus!!) bidro til at etteranmeldingene strømmet på utover mot slutten av forrige uke. Selv bestemte jeg meg på torsdagen, så jeg var blant de mange som nølte meg frem til en beslutning. Tror vi ble mer enn 500 hardinger som stilte til start, og det tror jeg sannelig Grenaderen er svært godt fornøyd med.

Å delta i Grenaderen oppleves i større grad enn andre turrenn som en mental utfordring. Kanskje mest i forkant, og da spesielt dagen før og gjennom natten før rennet. For mitt vedkommende representerer jeg flertallet – nemlig de som bidrar til å fylle opp resultatlisten. Jeg har jo ikke noe der å gjøre rent kvalitetsmessig, men der er vi også ved kjernen av mitt valg om å delta; Jeg gjør det fordi jeg tror det kan styrke meg som menneske. Høres kanskje litt pompøst ut, men i en verden der vi nordmenn opplever uendelig medgang, så kan tidvis skikkelig motgang hjelpe oss til å sette ting i perspektiv. Hvem av deltagerne kan ikke fortelle om perioder der man skulle ønske seg alle andre steder enn opp bakken mot Burås i Vestmarka? Grenaderen er et fryktelig slit, men det er jo nettopp det slitet som igjen utløser en fantastisk mestringsfølelse i etterkant. Atmosfæren og den avslappede stemningen i gymsalen på Jansløkka må oppleves. Rent praktisk så er jeg også tilhenger av å tidvis stille til start for nettopp å være en av mange som faktisk skriver historien, ikke bare snakker om den.

Grenaderen i sin originaltrasé er verdt å skrive litt om. I dag tenker jeg å gå mer detaljert til verks om selve traséen, så under har jeg forsøkt å skrive noen linjer om rennets forskjellige ‘etapper’.

Rennets første 17 kilometer starter ganske hardt, og sørger på den måten for at vi på en måte klatrer opp til nivået til Kikut. Stigningen er ikke verre enn at de fleste henger fint med, men det er helt klart at man fort kan brenne mye krutt de første fem kilometrene-). Når vi først er oppe på platået så kommer de med sterke stakeferdigheter best ut av de neste tolv kilometrene til Kikut. Denne delen kan fort være svært kald, der vi snirkler oss frem forbi Gørjahytten i skyggeland før ankomst Kikut.
Fra Kikut til Storflåtan er det nye 17 kilometer (ja, sånn ca!), og disse kilometrene er det nok mange løpere som nok går litt fort. Igjen stiger vi, og det fins mer enn nok fiskebeinsbakker i denne delen av traséen til at man virkelig kan brenne lyset i begge ender. På den annen side befinner vi oss dypt inni marka og er stort sett helt alene. Vi er der så tidlig at tilskuere som på Birken er noe du bare kan drømme om-)!
Etappen fra Storflåtan og opp til halvgått løp på Løvlia er knalltøft. Her stiger vi mye, og deler av denne løypen går på en grusvei som aldri tar slutt! Den er laaang, og det føles utrolig godt når vi endelig tar hardt venstre og møter de siste motbakkene på vei opp til Løvliflakene. I år hadde jeg bakskiene til to karer som gikk veldig jevnt og fint. Muligens et lite knepp for raskt for meg, men hang egentlig fint med så det gav mersmak. Da vi kom opp på myrpartiene ved Løvlia kom solen frem og det var så vakkert som vi knapt har sett marka. Jeg håper alle fikk den stemningen brent fast i sitt egne minnearkiv. Dessverre for oss snek solen seg raskt tilbake bak et tåkete skydekke, så mer sol fikk vi ikke.
Etter Løvlia har vi gått 45 kilometer. Egentlig en distanse som for de fleste representerer en god langtur i løpet av en helg. Vi er da halvveis. Og det er herfra og opp til Kleivstua at lett diagonalgang erstattes med passgang av stadig flere utøvere. Selv måtte jeg slippe de småpratene kompisene ca 5 kilometer før Kleivstua. Da var det natta for mitt vedkommende. Da er det lett å begynne å gjøre feil rent taktisk. Med ganske mange deltagelser i bagasjen visste jeg bedre. Kjempet meg frem til matstasjonen og der tok jeg meg god tid. Klarte på mirakuløst vis å klemme ned en Snickers som jeg hadde i drikkebeltet, og det sammen med litt ekstra hvile hjalp meg på neste etappe.
Turen fra Kleivstua og opp/bort til Sollighøgda er etter 55 kilometer brutal. Spesielt den første delen opp til Sørsetra. Du begynner å merke at bena ikke helt lystrer, men trøsten er vissheten om at vafler med syltetøy på Sollighøgdas matstasjon skal gi deg nye krefter. For mitt vedkommende møtte jeg flere erkekonkurrenter i det jeg svingte ut fra stadion. Spesielt han ene så nok at jeg så sliten ut, så han sørget for å smile/rope og heie entusiastisk på meg. Fantastisk «practical» som jeg lo godt av for meg selv. Med Lars like bak fikk jeg i tillegg til kampen mot egen utmattelse, et voldsomt spenningsmoment innlagt i rennet. Jeg var så sikker på at rundt neste sving så er han på bakskiene mine. Heldigvis, jeg holdt unna også til Sollighøgda.
På matstasjonen på Sollighøgda stod en av de to kameratene som jeg hang så fint med opp til Løvlia. Egentlig han som da han tok føringene alltid dro tempoet enda et knepp opp. Han hang på stavene, og nå var det min tur til å psyke han litt ut. Det gjøres da ved at man sniker seg litt beskjedent gjennom pitstopen og sier minst mulig. He he….det er ikke usportslig, men bare en del av den indre nerdete kommunikasjonen oss deltagere i mellom. Jeg kjenner så alt for godt til følelsen av å være helt tom, og jeg har stort sett vært han som stod der denne deltageren nå stod, bøyd over stavene med fire vaffelhjerter i hver munnvik. Alle deltagere har forskjellige erfaringer med hvor det er tøft underveis. Men, jeg tror mange deltagere kan være enig med meg om at de fire kilometrene fra Sollighøgda til Burås (lokalt sted i Vestmarka) er grusomme. Spesielt den siste bakken opp til Burås. Siden jeg har familie på Billingstad hadde jeg et håp om at de stod på Burås med kaffe/Cola. De sviktet meg ikke, og det er enste grunnen til at min mangeårige langrennsvenn aldri klarte å ta meg helt igjen. Nå skal det sies at han også fikk ekstraservice av mine soldater-)! Fra Burås går vi en liten runde før vi passerer Mikkelsbonn (liten hytte på høyre hånd som vi passerer). Hvis man skal kunne komme med noen som helst innspill til forbedringer til arrangøren; på Mikkelsbonn kunne det vært suverent med en liten matstasjon. Det ville gitt oss deltagere det lille ekstra før vi ganske greit går i rolig diagonalgang opp til Haveråsen.
Fra toppen av Haveråsen og ned til Jansløkka skole er det tolv behagelige kilometre. Her får du ny energi bare av vissheten om at endelig nærmer deg mål. På vei ned over de åpne jordene ved Tveter gård ble jeg så oppglødd at jeg satset friskt på en kul bare for å kjekke meg for noen tilskuere. Det holdt på å koste meg de kule Oakleybrillene som jeg kun har oppe på hodet. Jeg fanget dem i luften bak hodet…..hadde vært ganske nedtur å måtte stoppe opp og snu bare fordi man forsøkte å kjekke seg.

Grenaderen har i tillegg til selve distansen et annet element som man kan bruke flere år på å finne ut av, nemlig bekledning. Hva er riktig bekledning for deg? Noen blir kalde på føttene, andre aldri, mens noen sliter med fingrene. For mitt vedkommende har jeg alltid gjort taktiske feilvalg når det gjelder klesvalg, inntil i år. Med det norske klesmerke Amundsen har jeg endelig funnet det perfekte antrekket for å unngå kalde føtter; gamasjer! Amundsen har laget noen racinggamasjer som akkurat gir deg det lille ekstra gjennom mer enn seks timer på ski. Vips så har du aldri mer kalde føtter. Og det geniale; ved kneet kunne jeg enkelt legge gelposer med skrukorken synlig slik at jeg enkelt fisket dem frem, akkurat som fra lommene bakpå leggen. Genialt-)! I tillegg gikk jeg med en liten vest fra Milslukern, og av alt en buff i halsen. Nei, etter ca ti deltagelser så traff jeg perfekt.

Jeg tenker at arrangøren vet de gjennomførte tidenes beste Grenaderenn i 2018. Løypen var strøken, været perfekt og servicen på samtlige matstasjoner helt upåklagelig. Nå har jeg skrevet nok. Til de av dere som tenker å prøve et år; gjør det, men ikke vær redd for å spørre erfarne løpere om tips og råd. Man kan gjøre mange taktiske feil på Grenaderen, som selvsagt får konsekvenser for din opplevelse av rennet.

Ambassadørhilsen,

Martin Fleischer