Det er lov å løpe sakte.

Kunne du ønske at du var glad i å løpe? At du var en av de som lett snørte joggeskoa? Det kunne jeg. I stedet skuler jeg mistroisk på hver eneste løper jeg ser og rister oppgitt på hodet, for det kan da ikke være mulig at de faktisk liker det??? Hvertfall gjorde jeg det før, men ikke nå lengre. Jeg har nemlig knekt koden. Lært hemmeligheten. Joina klubben. Og løsningen? Den er så himla enkel.

Det er en ting du må huske på før du leser videre:

Den eneste erfaringen og kunnskapen jeg har om løping, er at jeg har prøvd å løpe selv. Ikke langt, ikke lenge, ikke i konkurranser, ikke over mange år, jeg har bare prøvd å flytte beina fort nok til at jeg ikke går. Det har du og, og de aller fleste andre også. Altså har jeg null grunnlag for å komme med løpetips, til deg. Jeg gjør det likevel.
For det er alltid slik at hvis du har forsøkt noe som fungerte, så har du lyst til å fortelle noen om det. Tre din nyvunnede kunnskap nedover ørene på en annen stakkar. Enten det var å bruke flere egg enn oppskriften påsto at du skulle, eller at helseplagene dine ble kurert av en behandling ikke alle andre bruker. «Har du prøvd dette?» spør vi. «Det fungerte for meg» sier vi. Det er tross alt sånn halve medie-Norge livnærer seg.

Som jeg har fortalt tidligere må jeg alltid «komme igang». Jeg trener ikke jevnt og trutt, faktisk kan det gå uker (les: måneder) mellom hver gang jeg er på tur. Derfor får jeg haugevis av førstegangsturer året rundt, og alle vet jo at førstegangsturer er pyton. Dessuten er det skrekkelig demotiverende. Å oppdage hvor forferdelig dårlig kondisjon jeg egentlig har, burde kanskje være det nødvendige sparket i baken, men i stedet gir jeg nesten opp. Det skal så mange vonde, fæle, tunge turer til, før jeg kommer opp på et nogenlunde anstendig nivå, at det fremstår som totalt uoppnåelig. Så da setter jeg meg ned, og gidder ikke engang forsøke.

Men så har jeg funnet en løsning, noe som endrer alt dette. Jeg har funnet ut at det er lov å løpe sakte. Skikkelig, skikkelig sakte. Sånn, pinlig sakte. Så sakte at du kan gå ved siden av meg når jeg løper. Så sakte at jeg bruker lang tid på å passere turgåere i skogen. Så sakte at jeg egentlig burde kalle det ikke-gå-tur, i stedet for joggetur. Det er lov å løpe sakte. Det er lov å løpe kort også. Endel bloggere og instagrammere gir inntrykk av noe annet. Jeg har tilgode å se skrytebilder av en styla pipestilk hvor teksten lyder: «2 km på 20 minutter! YES! For en kickstart på dagen». Men det burde det ha vært masse av. For da hadde kanskje flere av oss sett at det er oppnåelig å løpe seg en tur.

«Dette kan da ikke være særlig effektivt!» tenker du kanskje, og det har du sikkert rett i også. Det er ikke poenget. Om jeg har hørt om intervaller? Eh, ja. Vil ikke, orker ikke, gidder ikke.

Oppdagelsen min ligger egentlig i dette: Når jeg løper så langsomt som beskrevet over, så klarer jeg å løpe sammenhengende. Jeg trenger ikke stoppe for å gå, jeg klarer lengre avstander enn tidligere, jeg klarer å løpe oppover. Det gir en så fabelaktig mestringsfølelse, at jeg faktisk får lyst til å gjøre det igjen! I stedet for å dra hjem fra skogen sammensunket og lei, kan jeg glede meg til å fortelle Ole-Christian at jeg faktisk løp hele veien rundt. Hvilken fantastisk selvtillitsboost det er å oppdage at jeg klarer å løpe 5 km uten å stoppe opp! Uten å kaste opp, og uten å hate hele veien frem. Det har faktisk ganske mye å si.

Det er overraskende vanskelig å løpe sakte. Man skulle jo tro det var omvendt, men nei. Det føles fryktelig unaturlig i starten, kroppen vil liksom helst lange ut. Så fort jeg er litt ukonsentrert merker jeg at tempoet øker, jeg må holde meg selv igjen. Dessuten er det jo flaut! Jeg ser nok ganske teit ut. Men det må jeg bare blåse i, for jeg vet jo at dersom jeg slipper opp, så betaler jeg prisen 300 meter bortpå stien, pesende med henda på knærne og sorte prikker som danser foran øynene. Det er vanskelig å løpe sakte. Jeg tror forøvrig at dette gjelder mange grener. «Rolig langtur» må jo være mosjonistens største selvbedrag.

Her er hvordan jeg gjør det:

• Jeg starter kort. Før begynte jeg med 2 km. Nå vet jeg at jeg kroppen fint tåler 4-5 km fra starten av. Men ikke tro at knærne, hoftene og ryggen din aksepterer kilometer på kilometer hvis du aldri har løpt før. Knærne dine syns kanskje 2 km er mer enn nok. Det er lov å løpe kort også!
• Jeg løper mykt. Aldri på asfalt. Aldri på grusveier. Aldri på løpemøller. Kun på stier i skogen. Jeg har fiksa litt på ryggen, og den tåler rett og slett ikke noe annet. Bonus: tida går så mye fortere på en sti enn en vei.
• Jeg tripper. Det er lettere å holde et langsomt tempo når jeg løper på tærne. Du kan diskutere deg blå i trynet om det ene steget er bedre enn det andre, men jeg liker å løpe på tærne, okei?
• På stien forsøker jeg å touche tåa borti hver eneste stein og rot. Trippe fra stein til stein liksom.  Det ser kanskje rart ut, men tida suser avgårde, og jeg innbiller meg at det er bra for balansen og de små musklene.
• Når jeg blir skikkelig sliten, f eks mot toppen av en bakke, så gjør jeg alt jeg kan for å ikke stoppe eller gå. Forsøker å holde beina igang, men reduserer heller tempoet enda mer. Det går alltid an å løpe enda saktere. Kommer jeg meg over bakketoppen uten å gå, så må jeg løpe ekstra sakte videre for å hente meg inn.
• Jeg er avhengig av pulsklokke. Eller, ikke avhengig, men jeg syns det gjør løpeturen mer gøy. Jeg fikk min første i fjor, påtvunget en Garmin Forerunner 235 for å teste for Milsluker’n. Nå vet jeg sånn ca hva jeg klarer å ligge på i puls over tid, slik at jeg kan tilpasse meg.
• Jeg må ha gode sko. Har du ikke gode sko, må du kjøpe deg gode sko. Dra til Milsluker’n og få hjelp. Og ikke velg etter farge, slik jeg alltid gjorde før.
• Løp gjerne med en venninne, men husk at hvis dere ikke klarer å holde samtalen lett igang, så løper dere for fort.

Hva skjer videre da? Når de langsomme, korte turene blir kjedelige og altfor lette? Det tar ikke en hel sommer. Det tar kanskje 2-3 turer? Så da løper jeg lengre. Like sakte, men lengre. Og SÅ! Så løper jeg så fort jeg kan. Og det er faktisk det morsomste i hele verden! Ingenting slår følelsen av at beina dine er 2 meter lange, at buskene og trærne suser så fort forbi at du ikke hadde lagt merke til det om en elg sto å tygget på bladene. Når steinene og røttene kommer så brått på, at hjernen knapt registrerer dem, men beina bare spretter over som trommestikker. Du er uovervinnelig og ikke engang Bolt kan ta deg igjen. For en tilskuer ser jeg sannsynligvis fortsatt ut som en vaggende kamel, men den awesome følelsen, den er like virkelig likevel.

Gi løping en ny sjanse, og fortell meg gjerne hvordan det gikk.

/Ida.

Milslukern nettbutikk.