Fristet av fine bilder fra tidligere utgaver av dette rennet i Dolomittene, var det endelig min tur til å delta. Bilder av fantastisk flotte løyper omkranset av høye spektakulære fjell ser rett og slett helt fantastisk innbydende ut.
Og slik ble det også. Etter snøvær kvelden og natta før rennet, ankom vi startområdet i strålende sol, nysnø og 5 kuldegrader. Silkeføre og drømmeforhold. Med ca 1000 deltagere var det rolig og gemyttelig før start. Eliten stilte som vanlig med blanke ski og satset på staking hele veien. Selv er jeg ikke sterk nok til det og valgte Rode Multigrade som festesmurning.
Starten går i Prags i Pustertalregionen og går over jorder og opp i skogkanten så vi får med noen bakker. Litt småkupert de første 15-20 km før vi går inn i world-cup løypene i Toblach. I world cup sammenheng regnes disse for å være lette, men for en turløper er de jammen meg fryktelig harde. Bratte bakker både opp og ned som tar deg langt opp i «rød sone» selv om man prøver å gå kontrollert. Etter ca 5 km i disse tøffe løypene runder vi inne på langrennstadion i Toblach, som jeg har sett mange ganger på tv fra bla.annet Tour de ski. Skikkelig kult. Så langt har skiene vært bra, men sola tar godt og føret endrer seg. Det blir litt bakglatt og faktisk litt sug i snøen og ganske tungt.
Nå tar vi fatt på den virkelige indrefiléen av løypa.
I ca 28 km skal vi følge den historiske traséen til den tidligere jernbanelinjen, nedlagt i 1962, mellom Südtyrol og Dolomittene over Cimabanche passet. Et område som står på lista til UNESCO’s naturverdensarvområde, regnet for å være Italias vakreste langrennsrute. Noe det er lett å være enig i. Fantastisk flott (og slitsomt).
De første 15 km går slakt oppover. Bakglatte ski tvinger meg til mye staking, men siden løypa går på et tidligere jernbanespor er ikke stigningen værre enn at det går ganske bra.
Etter passering løypas høyeste punkt er det kun 10 km med utfor til mål. På forhånd trodde vel de fleste det skulle bli lett. Men sug i snøen og den tidligere nevnte svake hellingen på jernbanespor gjør at det blir staking og jobbing hele veien til mål. Men løypa og naturen er fortsatt like fantastisk. På denne strekningen går vi over en bro hvor det er sikkert minst 80 meter ned og videre gjennom to tuneller. En uten lys og en på ca 300 meter med lys. Spektakulært til å være skiløype.
Og så endelig i mål på stadion i Fiames, ca 5 km utenfor Cortina. Lite snø tvang dessverre arrangøren til alternativ målgang som vanligvis er i storgata i Cortina. Bra det også.
Neste dag var det på’n igjen med 30 km skøyterenn i delvis samme løype bare motsatt vei. Kuldegrader og sol i dag også, men føret var vesentlig lettere enn i går. Ca 600 deltagere. Start i Fiames, første 10 km i lett stigning gjennom tuneller og over broer før 15 km i lett hellende terreng. Avslutning med 5 km i world cup løypene og målgang på skistadion i Toblach. Igjen ganske kult hvor man for en stakket stund kan innbille seg at man kjemper om world cup poeng.
Etter en litt alvorlig skade i sommer har det blitt lite trening siste 7 måneder så resultatene er ikke så mye å skryte av. Nr 135 på 50klassisk og nr 88 på 30skøyting.
Men opplevelsen og gleden av å delta i skirenn var like bra som før.
Et renn jeg på det varmeste kan anbefale til alle skiinteresserte.
Hilsen Pål Cato Elshaug