Ny Milsluker’n-blogger: Ida Blix

Hei,

Jeg heter Ida og jeg har nettopp kastet meg ut på dypt vann. Alle dere triatlon’ere der ute tenker sikkert nå at jeg driver med svømmetrening uti en eller annen iskald fjord, men jeg refererer altså til  det velkjente, norske uttrykket om å forsøke seg på noe man ikke behersker.

Av en eller annen uforklarlig grunn har Milsluker’n spurt om jeg kan lage et blogginnlegg eller to. Uforklarlig er det fordi jeg ikke kan noe som helst om trening. Har du lest min egen blogg, idapiapåtur, vet du godt hva jeg mener. I teorien kan jeg en hel masse, både om trening og utstyr. Jeg er jo praktisk talt hjernevasket etter 9 års samboerskap med Ole-Christian Fagerli. Men i praksis? Eh, ingenting.

Så hva kan jeg bidra med da? Jo, en jentekropp. En formfull jentekropp med masse «wobbly bits» som Bridget Jones kaller det. Jeg er hentet inn fordi jeg er sånn passe småtjukk, for å teste klær. Det er hvertfall det jeg har konkludert med, etter at Ole-Christian en dag kom hjem og sa:
«Jeg har foreslått for Milsluker’n at du kanskje kan skrive noe om treningsklær. Du vet, fra en annen synsvinkel enn alle de tynne, veltrente bloggerne».

Det syns faktisk jeg er ganske kult da. At en racing-butikk som Milsluker’n våger å la meg skrive noe som helst. Nå kan ikke jeg så mye om markedsføring, men det er vel en smule utradisjonelt? I stedet for å gi spalteplass til ei som faktisk er sprek og ser bra ut i klærne de selger, så gir de spalteplass til meg??? Men nå bør jeg vel passe på at jeg ikke skriver meg ut av hele oppdraget her. Jeg lurer på om de leser korrektur…

Uansett: Bakgrunnen for dette er at jeg klager mye på treningstøy til Ole-Christian. Jeg klager fordi det er vanskelig å finne noe som er behagelig, funksjonelt, pent og feminint. Mitt inntrykk er at treningstøy for jenter ikke er tilpasset jentekroppen. Og i hvertfall ikke jentekropper som ikke allerede er veltrente.

Det er her mine wobbly bits kommer inn. Jeg liker nemlig å mosjonere litt jeg også. Selv om jeg ikke er topptrent på noe som helst vis. Og da må jeg jo ha klær og utstyr?

Innimellom har jeg prøvd meg på litt konkurranser. Det bor en bitteliten trass-djevel inni meg, som skjærer grimaser hvis noen sier at jeg ikke får til en ting. Derfor har jeg syklet både Birken og Norgescup i rundbane. Bare én gang, men det holder jo det når man bare skal bevise noe?

I hverdagen nå hender det jeg prøver meg på en liten joggetur. Kanskje klarer jeg å løpe 4-5 km, hvis jeg går litt underveis så klart. På ski klarer jeg å gå litt over 1 mil. Da er jeg dødsfornøyd. Jeg liker å være i skogen, jeg føler meg mye sprekere og freshere ute, enn inne på et treningsstudio. Også svømmer jeg da! En gang i uken med en venninne. Vi svømmer en time, men like viktig som mosjonen er praten og latteren.

Så det er liksom landet hvor jeg lever. Litt små-mosjon her og der, i histen og pisten, uten annet mål og mening enn at jeg skal være ganske frisk og klare å utføre jobben min som sykepleier. Ikke akkurat en standard Milsluker’n-ambassadør!?

Til tross for at jeg er veldig komfortabel med kroppen min, ikke minst veldig takknemlig for at den er frisk, så liker jeg å føle meg litt fresh, også når jeg skal trene. Nå trener jo jeg altfor sjeldent, men de få gangene det skjer, skal det hvertfall ikke gjennomføres i ubehagelige klær! Ingenting får meg til å føle meg så ufresh, som hvis noe klemmer på feil sted, magen buler ut, eller det føles som buksene sakte siger sørover. I tillegg er jeg så utstyrsfreak (smittsom sykdom) at jeg helst vil ha det beste som er å få tak i. Jeg har langt høyere krav til utstyret jeg bruker, enn min egen prestasjon.

Derfor plager jeg ofte butikkansatte med klager over at topp-utgaver av ditten og datten ikke passer meg, ei heller i de største størrelsene. Hvorfor kan ikke jeg også få bruke det beste, selv om jeg ikke er best selv?

Eller som Ole-Christian forklarte det, da jeg ønsket meg skin-ski, og han hadde vansker med å finne gode ski av høy kvalitet, som passet:

«Du er veldig lav i forhold til hvor mye du veier»

Så dette er utgangspunktet mitt. Det må du også huske på hvis du leser om noe jeg har prøvd ut. Dersom du selv er ei som jager tider, legger ut på langturer uten større ettertanke, snører joggeskoa like naturlig som du pusser tennene, ja, da trenger du nok ikke bry deg om hva jeg skriver videre. Hvis du derimot kjenner deg ørlite grann igjen, så kan jeg kanskje være til litt hjelp?

Uansett er du nødt til å tilgi meg dersom jeg sier noe som ikke er helt riktig. For som jeg har prøvd å forklare i hele dette innlegget: Jeg har virkelig ikke peiling på hva jeg driver med.

/Ida

PS! Første test kommer om et par dager! Følg med!