- Fra Fjell til Fjord; Finse til Simadalen-fredag 13 mai.
Onsdag 11 mai kommer det en sms til et knippe fjellinteresserte herrer i Oslo; det blir tur på fredag! Værmeldingen tilsier at vi tar sjansen. Vi booker det logistikkmessige og bestemmer oss for å reise. Overnatting blir på Finse hotell 1222. Er man medlem av Turistforeningen er Finsehytta et like bra alternativ, og kanskje noen kroner billigere også. I løpet av onsdag kvelden utkrystalliserer det seg til en kvartett, bestående av Doktor Martin, Gallerist Andreas, Advokat/Investor Øyvind og ambassadør Fleischer. Toget fra Oslo til Finse har avmarsj ca 1545,og de neste 4 timene tilbringes utelukkende i restaurantvognen. Togturer over en viss distanse oppleves som eksotisk, og mer som en reise i svunnen tid enn en transportetappe. Til tross for den nostalgiske følelsen får kroppen absolutt slukket sin tørst, og vi ankommer Finse i strålende humør. Der møtes vi av en overmåte fornøyd gallerist, som tok morgentoget, og han veiver det norske flagget akkompagnert av en kold flaske Prosecco. Du verden tenker vi – for en start!
Stemningen på Finse 1222 er det nærmeste du kommer «explorer» følelsen du for eksempel finner i Longyearbyen. Rundt i gangene på hotellet går det mang en seig mann/kvinne, som har utallige fjellturer på sin samvittighet. Deilig middag på hotellet ble inntatt, og vi unnet oss sågar vinpakken. Det var vår gruppe, og kun èn annen gruppe på hotellet. Den andre herregjengen bestod av en bråte kjente forfattere, skribenter og forleggere, og det gikk helt i ball for vår deltagende gallerist. For en forsamling! I peisestuen etter måltidet grep galleristen ordet, og proklamerte et herlig dikt om Finse og Simadalen. Til vår store begeistring selvsagt, mens det tørt ble kommentert fra elitegruppen; dårlig. For de som kjenner gallerister; en slik tilbakemelding gir bare mer energi, og kvelden var ennu ung må vite!
Reveljen gikk presis 0645 fredag morgen, altså fredag 13 mai. Friske og opplagte inntok vi en herlig frokost 0715 (som vi hadde fått fremskyndet fra 0800), og selv her oppe på Finse har hotellenes frokostkonkurranse etablert seg; her ble servert økologisk smør, bacon fra lokale griser, egenprodusert smoothie og stort sett alt det en morgengane kan forlange. Herlig!
Avmarsj ble ca 09:00, og turen fra Finse til Simadalen starter med ca 500 høydemeter opp til Hardangerjøkulen. Med andre ord, på med feller ganske raskt, og rolig tempo den første halvannen til to timene. Denne etappen kan naturligvis unnagjøres raskere, men det er ikke poenget på slike fjellturer. Da er naturopplevelsen, praten og stillheten i fjellet det som gir deg minner for livet. Hadde vi ankommet med nattoget fra Oslo, som vi har gjort tidligere, så går starten fra Finse ca 06:00, og da får du som en bonus soloppgangen inn fra din venstre side (øst), og det er også en sterk opplevelse. I den lille hytta på toppen av Jøkulen, kalt Jøkulhytta, får man litt ly for vær og vind, og man får et lite påfyll av drikke og selvvalgt fast næring.
Neste etappe går fra Jøkulhytta og over selve breplatået før du faller ned til «åpningen» på breen som gir deg adkomst til ruten videre mot SImadalen. Denne etappen er veldig snill, og her oppe er det som regel puddersne, der det på vei opp har vært skarete og hardt. Størrelsen på breen er så stor at du virkelig kan forestille deg at du befinner deg på innlandsisen på Grønland, eller enda mer eksotisk – i Antarktis! På veien stopper man gjerne innom en liten hytte midt oppe på platået- Olavsvarden, og her spiser vi vår første av to matpakker. Det lønner seg med gode forberedelser, spesielt med tanke på ruten. Som nevnt over er det egentlig kun én rute ut av breen på vei mot Simadalen (jeg har også gått en lengre variant rundt Rembedalsvannet og DNTs Demmevasshytten), og den kan til tider være lunefull å finne. Men, med ruten lagt inn på en GPS, eller ved hjelp av en kartkyndig turdeltager, så går det helt fint – da finner du Tresnuten som du skal passere under (og få på din høyre side). Vakkert.
Den største forskjellen på slike fjellturer og det mange av oss holder på med til daglig er innslaget av en forsiktig nervøsitet. Noen av passeringene ut av breen er helt klart brattere enn det mange er vant til, og med en solid sekk i tillegg så gjør det noe med skiferdigheten. Det er da du skal føle deg som en stor oppdager – nyt den lille usikkerheten som av og til oppstår; hvor er vi egentlig nå!!? Med litt samarbeid så finner man alltid ut av det. Distansen fra der vi svinger av breen og frem til Torkjelshøgda – utsiktspunktet over alle utsiktspunkt mot Simadalen – er en liten labyrint, der man igjen må velge riktig rute for å unngå bratte sider og store omveier. I ren distanse er turen på ca 27 kilometer. La deg ikke lure av kilometrene – det er en skikkelig solid dagstur med alt av opplevelser underveis.
Fra Torkjelshøgda på ca 1200 moh og ned til snuplassen innerst i Simadalen, kan man ofte bruke like lang tid som fra Finse og frem til Torkjelshøgda. Det har i hvert fall vi gjort de første årene, da vi dårlig forberedt ikke kjente til at det fantes en sti opp skaret under denne fjelltoppen. Da blir det mye slit i bratt og ulendt terreng med tett bjørkeskog og ski på sekken. Du kan jo selv tenke deg hva du tenker om de skiene etter en stund….? De er ganske mye i veien for de små søte bjørketrærne, og underlaget med råtten snø og farlig steinrøys under gjør reisen til et sant helvete. Men, med flere forsøk kommer erfaring. Fredag 13 mai ble vi kyndig geleidet inn under Torkjelshøgda og Pikkenollen av galleristen, som igjen førte oss i en stram og bestemt linje helt inn til stien. For første gang i min Simadalkarriere (har nok 4 turer fra før) så ble nedstigningen en positiv reise. Under Pikkenollen som det heter innerst i Simadalen kan mang en fjellgeit få seg en liten støkk; her er skikkelig bratt og det går masse skred i øvre deler av hellingen – det er bare å se på bjørketrærne – de ligger ut fra fjellsiden!
På denne tiden av året fungerer Simadalen som en naturlig badstue. Solen står på og fjellene rundt er så bratte og massive at luften på en måte blir presset inn i dalen, og det skaper en viss varmeeffekt. Det føles sånn! Det er så frodig og grønt at man blir rent andektig, samtidig som omgivelsene med voldsomme fosser og store naturkrefter gjør at du føler deg liten. Vel nede der veien fra Eidfjord og inn i Simadalen virkelig stopper, altså ved taubanen (selve taubanen er demontert for lengst, men det heter taubanen fortsatt), så venter den lokale taxien på oss. De er definisjonen på service; med litt planlegging har de kald øl med seg til turdeltagerne i bilen, og dere kan selv tenke dere hvor digg det smaker!! Men, før pilsen så er det ett viktig ritualet til på denne turen, og det er et bad i en naturlig kulp i elven rett nedenfor snuplassen. Det er kaldt, men må oppleves. Bring derfor gjerne med litt rent tøy, og kanskje en liten deodorant eller forsåvidt litt eksklusive skjønnhetsprodukter. Da forvandles du sporenstreks til prototypen på «a million dollar»! Må oppleves.
Taxien ut av dalen kan frakte deg enten til Voss (toget tilbake), eller som regel tilbake til Ustaoset/Geilo hvor man kanskje har bil, eller hopper på et tog tilbake til Oslo. De mer dekadente av oss, så som undertegnede, de velger flybåren transport ut av Hardangefjorden. Rett innenfor Pikkenollen (altså i det bratte partiet mot slutten) kom vårt sjøfly, rekvirert for anledningen, inn over fjellene – piloten vinket høflig med vingene til oss og landet mykt inne ved kraftverket – helt innerst i fjorden! De modigste av oss hoppet i sjøen også der. Tenk; ski, fjell, isbre, elvebading, saltvannsbading og deretter sjøfly over det vakreste av Norge på én dag. Det er verdt å ta et lite dypdykk i sparegrisen for å oppleve noe slikt av og til. Sjøfly som transportmiddel er en utrolig og fascinerende liten bransje i Norge. Pilotene er gjerne entusiaster på sin hals, og det er denne flytaxitransporten som er livsnerven i vedlikeholdet av mange private sjøfly. Eierne holder seg som regel på avstand, mens hobbypilotene tar denne type oppdrag for eieren og seg selv. Et lite bidrag på et driftsbudsjett presset opp av byråkratiske tøysebukker de seneste årene. Sånn, der fikk vi en aldri så liten politisk tvist på avslutningen!
Avslutningsvis vil jeg si at denne turen er ganske krevende, og litt bratt i enkelte partier. Det er erfaringsmessig noe utfordrende om man ikke er ganske god på ski, og terrenget kan fremprovosere redsel hos både menn og kvinner. Men, har du med deg en trygg guide/leder så går det helt kjempefint. DNT guider fra Finse i mai hvert år, og dagen etter vi gikk hadde de gått med en gruppe på ca 15 deltagere.
Vi skriver denne lille fjellskirapporten fordi Milslukern har ambisjoner om å tilby sine kunder et enda bredere sortiment innenfor ski til neste vinter. Vi tror svært mange av Milslukerns kunder allerede har oppdaget fjellski som sport, og også toppturgenren – altså randonné. Det er derfor helt på sin plass at Milslukern ønsker å komplettere dagens produktsortiment med produkter som mange av butikkens kunder gjerne kunne handlet hos Milslukern.
- Finse til Ustaoset/Geilo – på toppen av Hallingskarvet hele veien! Mandag 16 mai.
Kjære leser – jeg får skrive om denne ved en annen anledning – nå har jeg skrevet for meget allerede. Men – for en tur!!
Fjellskihilsen,
Ambassadør Fleischer