Alt går litt i bølgedaler tenker jeg, og derfor har trofaste følgere fått mindre rapporter fra ambassadør Fleischer denne sesongen. Fortvil ikke; jeg tenker å avslutte denne sesongen med stil. Bare vent å se.
Etter massive helsides annonser i Finansavisen klarte jeg til slutt ikke å motstå fristelsen; jeg måtte gå Bærumsmarka Rundt! Et renn som gir så gass, bruker så mye penger på markedsføring – ja det må jeg delta på. He he….jeg vet de samarbeider med Finansavisen, men jeg lot bare fantasien løpe fritt noen sekunder.
Ved ankomst Fossum lørdag morgen ca kl. 09:00, var det allerede flust av vennlige funksjonærer som ønsket oss hardbarkede konkurransemenn og kvinner velkommen. I flott vintervær, og en åsside (Holmenkollen) i horisonten dekket av sne, var rammene for årets renn absolutt tilstede. Legg til at temperaturen kretset rundt null grader, og at det påfølgende natt hadde kommet godt med snø. Jeg prøver bare å skrive at nok en gang stilte vinteren enorme krav til oss hva gjelder smøreferdigheter. Sammen med en god del andre feilet ambassadør Fleischer igjen, altså med smøringen. I en kaskade av snøføyk, overtrekksdresser som ble revet av i en vill fart og med minutter igjen til start, ja da fant jeg redningen – SkiGo sin gule klistervoks. Puh – nå får jeg feste i glaserte spor ut fra stadion. På et nanosekund hadde jeg glemt at traséen stiger, og at forholdene kanskje ville være annerledes etter kun et par kilometer. Rart det der hvordan man mister all fornuft? Min trøst får være at min gode venn Peder Myhre var arkitekten bak smørefadesen. Til hans forsvar er han i kategorien som kan smøre med alt eller ingenting, så går de like fort uansett. Der er som kjent ikke ambassadør Fleischer. Med feiende flotte kladder bar det innover i Bærumsskogene. Løypen er veldig fin, uten en like seig stigning som opp til Heggelidammen. I tillegg må det sies å være veldig vakkert på myrpartiene rundt løypens høyeste punkt; Tjæresgrashøgda (eller noe slikt). Med tung snø på trærne, og muntre heiarop fra egenmedbakt fanklubb ved vending, ble kladd/ising snudd til smil og latter. For en fin dag å få seg en skikkelig gjennomkjøring på tenkte jeg, og staket fornøyd videre med mål i sikte.
Rennet på 25 kilometer, og bra med stigninger, ble vunnet på 1 time og 14 minutter. Beste jente var Solfrid Braathen, som ikke var mange minuttene bak gutta. Hun passerte meg tidlig, og det i et tempo som var umulig å følge. Imponerende – at Solfrid ikke var i Sverige i dag er en gåte for meg etter å ha sett henne rase avgårde innover Bærumsmarka. Hennes trivelige kjæreste traff jeg også før start, og han havnet uheldigvis i samme kladdekategori som meg, men var faktisk enda mer uheldig. Om det var kladding, ising eller ren og skjær ukonsentrasjon som var årsaken vites ikke, men han ble passert langt inne i skogen med en brukket stav. Jeg så ham i mål, så han er nok ved godt mot.
Et renn som Bærumsmarka Rundt er et lavterskeltilbud som flere burde benytte seg av. Vi hadde enkelt hatt samme avslappede stemning, smidige startordning og flotte opplevelse med dobbelt så mange deltagere. Kom dere ut og få et startnummer på brystet – menn/kvinner/gutter og jenter! Ingen krav om renn hver helg, men et par utfordringer hver sesong har vi alle godt av. I disse tider der snakk om komfortsoner og andre soner – glem de psykologiske sonene. Opplev heller enkeltheten knyttet til egne pulssoner. Det er som jeg pleier å si; det nytter ikke bare å kommentere, noen ganger MÅ vi faktisk også delta selv. Følelsen etterpå er som alle vet helt unik.
Avslutningsvis må jeg skrive et par linjer fra årets Grenaderrenn. Ja, grunnet lokalt press fra min eldste venn i langrennsmiljøet (Holmen IF kompis!), ble jeg overtalt til nok en gang å stille til start i Grenaderen. Mine forberedelser denne sesongen var liksom ikke helt på det nivået, men ok da. To runder med utgangspunkt fra Ringkollen hørtes ganske kjekt ut, og det mente jeg at jeg hadde gjort tidligere også. Dagen i forveien ble jeg nok en gang generøst påspandert en billett til rennet av MIlslukern, en av rennets iherdige sponsorer. Til min forskrekkelse satte Eirik Bentzen de bestemte øynene i meg nede ved smørehjørnet av butikken. Det som burde vært en helt enkel smørejobb – som jeg allerede hadde sett for meg i hodet – ble med ett forvandlet til en drøm: Jeg, smøregeniet, ha ha – alle de andre som ikke skjønte at i morgen er det TAPE som gjelder!! Ååååå for en deilig følelse jeg hadde da jeg med kjærlighet la tapen på etter alle kunstens regler kvelden i forveien. Overraskelsen var derfor enorm, og fortvilelsen likedan, da jeg kun syv minutter før start stod med to ski der tapen hang og slang. Den følelsen unner jeg ingen. Med en blid speaker som annonserte fire og et halv minutt igjen til start, stod jeg hysterisk ved bilen og rakk kun å smøre én ski. Det måtte gå som det gikk. Etter ca 20 kilometer gikk jeg på en stjernesmell. En smell kombinert av likeså mye fysisk som psykisk utmattelse. Som dere har lest hadde vi jo et ganske friskt vær. Med kuling i mot, tett snødrev og bakglatte ski like før Løvlia ble en sjelden beslutning fattet; jeg klarer ikke å gå en runde til. Det går ikke. Jeg måtte bryte Grenaderen 2016. Heldigvis for meg hadde jeg likevel litt flaks – arrangøren med familien Lillegård i spissen er jo veldig snille, så da jeg i friskt driv (passgang) gikk over mål etter kun én av to runder, ble nederlag raskt snudd til seier. Ikke noe problem Fleischer, vi bare flytter deg over til HalvGrenaderen sa Lillegård, og vips havnet jeg på pallen!! Det er faktisk min første pallplassering i et turrenn noensinne. Det er i sånne stunder jeg tenker at det er jo bare lek alt sammen. Heldigvis.
Sammen med Milslukern heier jeg på Grenaderen, og håper det til neste år avklares med andre arrangement så vi unngår at det historiske rennet blir ytterligere marginalisert. Den originale traséen er en tur som mange skiløpere burde ha som mål å gjennomføre i løpet av sin karriere. Ta det som en tur – bruk dagen! Følelsen etterpå kan du ta med deg i månedsvis, det er jeg sikker på.
Ok – nå blir det litt mye drømmerier her. Jeg avslutter.
Fortsatt god skisesong! Til dere som skal gå Birkebeieneren – ta turen innom Milslukern for en hyggelig skiprat.
Hilsener,
Ambassadør Fleischer
PS på bildet er jeg iført Milslukerns nye racingdress – vi har gått fra hvitt til blått!