Siste rittet i Norgescup Maraton i år var Femundrittet i Engerdal. Rittet var nytt i Norgescupsammenheng og var for mange av de startende også nytt. Som eneste representant fra laget skulle jeg forsvare lagets ære og for min egen del prøve pynte på en sesong som har vært litt under målsetningene resultatmessig.
Etter en god natts søvn i luftig campinghytte på Femundtunet, var jeg klar for start og mere tent enn noen gang denne sesongen! Etter litt lurekjøring i samla felt første flate delen av feltet blir tempoet skrudd betydelig opp inn i første harde stigning på en mellomting av sti og humpete kjerrevei. Jeg kommer desverre litt dårlig inn i dette partiet som nr 10-15, men føler meg bra og forsøker å beholde roen uten å stresse meg forbi folk med en gang. Tre mann kommer avgårde, og jeg blir liggende i gruppe to bestående av 4-5 mann litt bak. Jeg føler meg bra og vi har hele tiden øyekontakt med teten. Etter et godt samarbeid i gruppa kjører vi inn teten forholdsvis lett, og vi blir igjen en litt større gruppe. Løypas flate profil og størrelsen på feltet gjør nå at veldig få bidrar til å holde farten oppe, og vi blir gradvis tatt igjen av flere ryttere. Litt ut av ingen ting får Lars Granberg og Øyvind Bjerkseth sige litt ifra resten, og plutselig har de opparbeidet seg en betydelig luke! Undertegnede og et par til forsøker å piske opp stemningen for å kjøre inn de foran, men responsen er laber. Jeg føler meg sterk og har mye mer lyst til å kjempe om en seier enn en tredje plass!
Etter noen korte terrengpartier blir gruppa stadig litt mindre igjen, men er fortsatt litt for stor til at samarbeidet fungerer noe særlig. I det vi skal inn på et terrengparti etter snaue 6 mil, skjer det som ikke skulle skje! En bil har stoppet i veikanten like før avkjørigen til terrengpartiet, og rytterne som ligger fremst får øye på avkjøringen litt for sent. Jeg ligger i andre rekke i gruppa, og når det blir bråbrems fremst uten av de bak oppdager det i tide, har jeg plutselig ingen steder å gjøre av meg! Jeg rekker akkurat å tenke at dette redder jeg meg ut av, før jeg kjenner ansiktet ned i grusen. Ting går så fort at jeg ikke rekker å ta meg for i det hele tatt, og overleppe, tenner og hake tar så og si hele trøkken. Følelsen av å klaske fortennna ned i grusen for så å kjenne at det ikke er noen fortenner der var ikke spesielt behagelig! Blodet spruter, og jeg som nesten svimer av for en blodprøve tenker mest på at jeg er i ferd med å miste muligheten til å kjempe om en god plassering! Med god hjelp av doktor Bjørnstad får jeg stoppet blødning og finner deler av fortenna i grusen, før jeg kommer meg inn i bilen til noen tilfeldige publikumere som kjører meg til legevakta. Overleppa er såpass stygg at legevakta sender meg videre til Elverum sykehus for sying og grundigere sjekk. Får beskjed om at tennene nok blir vanskelig å berge, samt at overleppa kanskje ikke blir 100% som før. Men alt i alt skal jeg være glad det egentlig var kun kosmetiske ting, og ingen alvorlige hodeskader. Selv om det var en veldig kjip måte å avslutte sesongen på i et ritt som (typisk nok) kjentes ut som sesongens beste ritt formmessig!
Tusen takk til Tor Halvor, det snille paret som kjørte meg til legevakta, samt medisinsk personell som ga meg god behandling!
Gratulerer til Lars Granberg. Han fikk kanskje seieren litt lett denne gangen, men han viste seg å være både sterkest og smartest, så seieren er velfortjent!
Torbjørn Svanstrøm