Kjære Milslukerskivenn. Da har de aller fleste, med unntak av undertegnede og en liten gruppe, kommet seg vel hjem etter noen heftige dager i de Dolomittiske alper i Italia. Vi har, med bakgrunn i tung erfaring, valgt å legge inn et par dager skirestitusjon i Seiser Alm etter avlagt skirenn i Val di Fiemme dalen. Da vi ankom Cavalese lignet omgivelsene på alt annet enn et forestående skirenn, men heldigvis har dalen godt med minusgrader, så den slanke og velpolerte trasèen hadde fått mengder av kjærlighet fra arrangøren. I praksis betyr det at løypa er helt utmerket, og at vi fint kan komme oss igjennom rennet uten å merke at det ikke finnes spor av sne i terrenget rundt.
Marcialonga er kanskje litt passè for oss nordmenn, for vi er nok færre fra Norge i 2019 enn i velmaktsdagene for 4 til 5 år siden. Men, til gjengjeld er de norske deltagerne i dag preget av enorme mengder rutine, reiseerfaring og generell bevissthet i hvordan få ‘best value for money’ ut av de italienske feriedagene. Det er mange nordmenn i Cavalese med mer enn ti års Marcialongahistorikk, meg selv inkludert! Det betyr at ankomst helst inntreffer torsdag, for fredagen tilbringes i solfylte Lavaze skianlegg, en liten biltur fra sentrum i Cavalese. Der stråler vi stort sett om kapp med solen, og du treffer flere nordmenn enn i løypene mellom Forgnerseteren og Kikut på en travel lørdag i Nordmarka. Vi er hjemme på en måte. Lørdagen går i akkurat samme rytme, men da har vi byttet ut høyfjellslangrenn med en solfylt stadion i Val di Fiemme. Helt riktig – der verdenseliten også går skirenn! Der tester vi ski dagen før rennet, og det resulterer stort sett i fornuftige valg, eller i bomvalg. I fjor følte jeg felleskiene mine gled veldig godt, men merkelig nok gled de mindre godt dagen etterpå under selve rennet. Heldigvis er jeg fremdeles såpass våken at jeg ikke gjorde samme feilen i år. Jeg valgte heller en «extreme makeover» variant. I år falt valget, etter mye vingling, på nyinnkjøpte stakeski fra mine venner hos Milslukern. Det siste jeg husker ble meg fortalt like før jeg kjøpte dem, var at jeg måtte bare sette dem tilbake – vi har mer enn 200 kunder på venteliste etter akkurat det skiparet! He he…det skulle ikke mer til, så var skiene mine.
Ja, jeg staket rennet, og det var egentlig en grei opplevelse. Skulle nok ikke hadde særlig mindre grunntrening i kroppen, for det var med et aldri så lite nødskrik at jeg kom meg helskinnet igjennom de 70 kilometerne. Rakk faktisk å få en streng advarsel i en av bakkene, der en funksjonær høylytt og med veivende armer påpekte at jeg jo gikk skøyting, noe som faktisk delvis stemte. Jeg beklaget på det sterkeste og lovet å holde bena mer samlet, og unngå at skiene skled fra meg til hver sin side i motbakkene. Vi tøyer nok strikken litt vi som staker langt bak på resultatlisten, men vi prøver jo bare så godt vi kan å kopiere de store idolene våre😉! Jeg velger å skylde på de beste 100, som jo faktisk definerer sporten vår. Oss dødelige som mest av alt representerer listefyllet i de store konkurransene, gjør for det meste så godt vi kan med å forsøke å holde følget med langløpslagene som jo setter standarden for vår sport. Der er staking blitt en sannhet, så da må vi bli med på det.
Som alltid var Milslukern godt representert i bunn av den siste bakken, og undertegnede valgte helt bevisst å få lagt på smørning på blanke ski. Det hadde helt klart ikke gått for mitt vedkommende å stake ytterligere to til tre kilometer opp den bakken. Heldigvis hadde Milslukern valgt riktig voks, for jeg fikk rett og slett supre ski. En av representantene (Magnus) til Milslukern ble overøst med komplimenter på La Stua senere på kvelden – som seg hør og bør! Apropos – utrolig hva en god DJ, blide nordmenn og en slump alkohol kan gjøre med 200 mannfolk; vi stortrives sammen. Ikke noe problem. Så er vi bare veldig takknemlige for alle de flotte og spreke jentene/damene som stiller opp og bidrar til den magiske stemningen på etterfesten på La Stua.
Som alltid hører det med til historien at vi deltagere er svært takknemlige for alle de norske hjelperne som bidrar til en god opplevelse. Det er mange lag med flinke smørere, langere og annet som virkelig fortjener en stor applaus for alt de gjør for at de som går rennet skal få en fin reise. Milslukern er selvsagt en slik aktør, og vi venner og kunder av butikken takker så mye. Får også rette en liten oppmerksomhet til samarbeidet Driv/Milslukern, som sammen skaper super stemning over alt hvor man treffer dem i Cavalese, og ikke minst øser av sin kompetanse til alle som måtte spørre dem. Tusen takk.
Helt til slutt skal nevnes at rennet ble vunnet av Petter Eliassen, som selvfølgelig hadde ski håndplukket fra Milslukerns egen Aslak Berglund – en mann hvis følelse for et skipar kan måle seg med Lars Monsens overlevelsesevne i villmarken.
Fortsatt god skisesong så ses vi sikkert i Kollen om noen uker!
Langrennshilsen,
Martin Fleischer