Livet, før og nå

Okey, here we go

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive ned denne historien, men også gruet meg litt til å poste den. Da blir det så virkelig og da vet alle. Både fordi det har vært en vanskelig og krevende reise, men også positivt og noe jeg er veldig stolt av. Kanskje jeg kan inspirere og hjelpe andre.

Sitter du der med en følelse av at du er på rett sted i livet, både mentalt og fysisk men vet så veldig godt innerst inne at det overhode ikke stemmer?
At livet er tilnærmet perfekt og at du den beste utgaven av deg selv det er mulig å være, men vet så veldig godt innerst inne at det heller overhode ikke stemmer?
Akkurat der var jeg for noen år siden, blind på meg selv og livet jeg trodde var så bra.
Helt til en dag, dagen min samboer endelig tok motet til seg å sa ifra. Vekten hadde økt enormt og kostholdet orker jeg ikke tenke på engang, krise!
Jeg hatet han for kritikken han ga meg der og da, ble først veldig lei meg, deretter kjempe sint! Men i ettertid og i dag mener jeg det er det modigste han har gjort så langt i livet sitt… Han reddet meg og han reddet oss!

Jeg hadde sikkert ikke veid meg på 10 år, og som mange mener er jeg nokså enig i at vekt ikke spiller så stor rolle, så lenge man er fornøyd med egen kropp. Jo da, men… Når det kommer til helseskadelig vekt mener jeg at det er viktig å følge med. Jeg hadde nok unngått vekten alle disse årene fordi jeg visste den beveget seg oppover, men hadde aldri i min villeste fantasi trodd den var så høy som den faktisk var. Jeg mener i dag at det for veldig mange er lurt å følge med på vekten for seg selv, spesielt hvis man har hatt utfordringer med dette tidligere, både når det gjelder å veie for mye men også for lite. Jeg husker godt at det å kjøpe langrenn ski ikke var så lett som jeg hadde sett for meg, da vekten min var for mye i forhold til høyden min. Det gikk, men det var ikke en enkel eller hyggelig handel.

Dagen jeg fikk den smellen i tryne forstod jeg raskt realiteten i livssituasjonen min og tok grep umiddelbart. Det siste jeg ville var at forholdet mitt skulle ende.
Jeg har tidligere vært en aktiv ungdom sånn sett, men puberteten satte vel sine spor og jeg hadde en stor jobb foran meg, det visste jeg!
Jeg vil si at jeg startet på null på dette stadiet og stod på bar bakke uten å vite noe særlig om verken hvilke type trening jeg burde fokusere på eller hvilket utstyr jeg trengte for å oppnå det jeg var ute etter. Jeg kan si det så enkelt som at det startet med en par gode, godt tilpassede joggesko, behagelig og frest trenings tøy, gode hodetelefoner, en rimelig og enkel pulsklokke og et abonnement på Elixia.

Jeg fikk min første ordentlige sykkel rett etter dette. Det startet med en tur på Rallarvegen, fra Haugastøl til Flom! Ikke et optimalt sted å starte for en som skal finne treningsgleden og overhode ikke er i form, men etter både blod, svette og tårer kom vi omsider til målet etter 8 (!) timer. Dette vil jeg tro gir deg en viss pekepinn om hvor dårlig formen min var. Men, veldig sliten og veldig stolt!

Heldigvis trigget dette noe i meg, mestringsfølelsen jeg fikk av denne turen ga blod på tann. Det ble mer og mer sykling i ettertid og jeg forstod raskt at dette var noe for meg, noe for oss å bygge videre på. Det å ha en felles hobby som kjærestepar har for oss vært utrolig viktig oppi det hele. Det har blitt til at vi legger ned mye tid i hverdagen og helgene på sykkelen, og da er det fint å kunne gjøre det sammen. Ikke alltid så klart, men fy søren så mange fine turer og minner vi har bak oss på sykkelsetet i nydelig natur både i innland og utland.
Syklingen ble fort en livsstil i heimen, og med de nærmeste vennene våre som også ble bitt like hardt av basillen som oss har vi virkelig funnet vår ”greie”
Utstyret ble etter hvert oppgradert, noe jeg mener man bør gjøre når man legger ned såpass mye tid på en hobby/treningsform. Det å ha ordentlig utstyr av kvalitet og fordeler gir deg så mye mer! Det gjør ting lettere og treningsopplevelsen mye større.

I 2016 tok jeg meg selv så langt utenfor komfortsonen og begynte jeg å sykle ritt. Det var både skremmende og kult på en gang, men jeg satt alltid igjen med en følelse av at jeg kunne erobre verden etterpå. Hittil har jeg syklet mer eller mindre 35 ritt etter dette. Hver gang har det kun vært for å gi meg selv en beinhard økt og for å gjennomføre. Jeg gjør det for meg selv og fordi jeg elsker følelsen av å delta og å mestre. Å sykle ritt kan nok for veldig mange virke veldig skremmende, og det kan jeg forstå, men det er en slags vanesak det også. Hvis man ikke legger lista for høyt for seg selv og gjør det av de riktige grunnen vil det også føles mye lettere. Det er en utrolig fin måte å oppleve på! Masse fine folk, nydelig natur og du oppdager så mange nye sider ved deg selv du kanskje ikke ante at fantes. Det trenger ikke å handle om en pallplassering, men kun å delta og å gjennomføre, det er så mange som er med nettopp for disse grunnene og det er fantastisk!

Noe jeg også fokuserte enormt mye på i denne perioden og som jeg fortsatt er veldig opptatt av er å ta det sunne og mest aktive valgene generelt i hverdagen. Noe så enkelt som å ta trapper i stedet for heis, jogge til butikken med sekk og la bilen stå, ta buss til jobb å gå hjem, sykle til og fra jobb? Det er så mange enkle små ting man kan endre i hverdagen sin som gjør en forskjell, og hvor godt føles det ikke etterpå? Jeg har i hvert fall enda til gode å angre på en treningsøkt eller et aktivt valg i hverdagen. Fysisk aktivitet er de mest verdifulle aksjene vi legger inn for oss selv og det styrker oss også mentalt hver gang vi gjør det! Har du for eksempel merket hvordan humøret ditt endrer seg etter en treningsøkt? For hva er egentlig viktigere enn livet i seg selv? Vi vil jo være her på jorda vår så lange som mulig, og gjerne i stad til å være med mye moro som krever en sterk og frisk kropp. Derfor mener jeg at det er viktig å hjelpe kroppen på veien til å bli den beste utgaven av seg selv.

Det jeg ønsker å fremme ved å skrive dette er at det ikke trenger å være så komplisert å starte! Alle må starte et sted og man er ikke alene om det, aldri! Man trenger ikke det dyreste utstyret eller å trene 6 dager i uka, små justeringer kan hjelpe veldig mye og kanskje motivere til å utvide spekteret på sikt? Begynn med fast fysisk aktivitet 2 ganger i uken for eksempel, kanskje holder det for deg? Alt er bedre enn ikke noe! Kanskje har du en kompis eller venninne som kan hjelpe deg på veien, motivere deg og veilede litt? Jeg er sikker på at det gir deg det samme som det har gitt meg, et bedre liv, et bedre forhold, bedre selvtillit, bedre humør. Jeg er en bedre datter, en bedre kjæreste, en bedre kollega og en bedre venninne. Jeg er mye mer trygg i meg selv og mestringsfølelse gjør virkelig underverker. Og det er ikke alltid det er så mye som skal til.

Kan jeg, kan du!

Ambassadørhilsen Kristin