Etter en solid restitusjon- og treningsperiode post Ironman Sør-Afrika var det igjen klart for å sette foten på startstreken. Fredag morgen pakket vi bilen, og startet den syv timer lange ferden over fjellet til Haugesund.
Denne gangen, som gangen før og gangen før der igjen ble de vanlige rutinene fulgt. Testing av vannet fikk vi unnagjort på fredag, og en kort sykkeltur etterfulgt av en liten overgang i løpeskoene var gjennomført før kl. 11 lørdag formiddag. Tross forrige helgs olympiske distanse i Østfold, kjentes kroppen ok ut. Uten pro felt så jeg en liten mulighet for å komme inn som topp tre, og endelig få stå på ironman pallen med champagne og blomster. Det har vært en drøm helt siden jeg startet med denne galskapsporten kalt triatlon. Jeg kjente godt til mine norske konkurrenter, men man kan aldri være sikker på nivået til de som stiller opp fra andre deler av verden. Med godt mot stilte jeg meg i første gruppe på svømmingen, og da startskuddet gikk kapret jeg en god plass i feltet.
De første 100 meterne i Skeisvannet ble preget av knuffing og kamp om plassene i teten. Jeg visste på forhånd at jeg bare kunne glemme å henge på gutta i tet, og fant min plass i andre gruppe der jeg ble liggende fremst mot første bøye. Navigeringen var noe vanskelig da fargen på «banetauene» var blå, og det var ikke mange bøyene i løypa. Etter hvert kom det en kjent drakt opp på siden av meg, og jeg la meg trygt i føttene for å få litt draft resten av svømmeturen. Det fungerte godt, men sluttiden ble noe skuffende på 32minutter. Jeg vet jeg kan bedre. På vei opp av vannet ble jeg litt ivrig og løp fort inn til skiftesonen. Etter noen års erfaring burde jeg vite at det lønner seg å ta det litt med ro for å unngå å bli uvel når kroppen plutselig skal opp i vertikal stilling. Jeg ble utrolig kvalm, og i det jeg fikk snappet til meg posen med hjemen i kom det faktisk ting ut av munnen min som helst skulle forblitt i magen. Litt forfjamset tok jeg det rolig frem til sykkelen, og var hakk i hel med Gunhild Berntsen da vi kom oss på hingstene våre. Jeg var raskt ut i løypa, og ble liggende som første dame fra start.
I år var sykkel løypen forandret fra de to andre gangene jeg har stilt til start i Haugesund tidligere. Årets løype var noe mer kupert og teknisk, noe som passer meg godt da sykling er min sterkeste gren. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre relativt hardt for å få en liten luke til de sterke løperne jeg visste kom bak. Helgen før i Østfold følte jeg meg tung på syklingen, og jeg var redd det samme ville skje også her. Men neida, beina var villig til å samarbeide og jeg fant raskt flyten. Da fulldistansen syklet samme trase som 70.3 var det allerede flere utøvere i løypa, og jeg fikk gleden av å passere en liten haug av disse noe som var meget motiverende. Jeg visste aldri hvor langt bak de andre damene befant seg, men snudde meg i ny og ne for å se om jeg kunne skimte noe som lignet på et kvinnemenneske. Like glad ble jeg hver gang da disse ikke var å se. Jeg bestemte meg for å roe litt ned de siste 40km på sykkel, noe som viste seg å kanskje være litt dumt. Da jeg hadde gitt fra meg sykkelen og var på vei bort til posen med løpesko så jeg en dame, og ble så stresset at jeg tok med meg posen som inneholdt våtdrakten. Dette tapte jeg tid på og måtte løpe bort for å bytte til riktig pose. Allikevel var jeg ikke langt bak ledende dame ut på løp, men da min svakhet ligger her visste jeg at det kunne bli hardt å ta igjen.
Starten av løpingen følte jeg gikk greit. Jeg la meg på et behagelig tempo, og bena var ikke like preget av syklingen som jeg kanskje skulle ønske. Jeg kunne fint tråkket noen flere watt på de 90 tilbakelagte kilometerne. Fra tidligere har jeg erfart at jeg verken løper fortere eller saktere uansett hvor hardt jeg kjører på sykkel, så de siste litt roligere km hadde mest sannsynlig ikke gjort noe til eller fra. Løpetrasen i Haugesund består av to runder. Den er noe kupert, og fra tidligere vet jeg at løpingen her er tung for mine klubber av noen sykkelbein. Jeg ville ikke pushe for hardt i starten i frykt for å gå på en smell, og tapte tid til ledelsen. Ved første vending fikk jeg se konkurrentene mine for første gang. Ledersykkelen var ikke langt foran, men langt bak var heller ikke Gunhild som er en meget habil løper. Jeg bestemte meg raskt for å bare løpe i mitt eget tempo og sikre tredjeplassen som jeg så gjerne ønsket meg. Med norseman i bakhodet ville jeg ikke pushe meg helt til randen bare fem uker før. Etter 10 løpte km ble jeg tatt igjen av Gunhild, og prøvde å motivere henne slik at vi i det minste skulle få en nordmann øverst på pallen. Jeg fortsatte å holde et jevnt tempo som egentlig føltes ganske komfortabelt den siste runden, og kunne krysse mållinjen og vite at tredjeplassen av alle damene som stilte til start var min. Jeg ble for øvrig nummer en i min aldersklasse med hele 48minutter til nestemann, så må si meg meget fornøyd med det. Den totale tiden ble 4timer og 49minutter.
Det var utrolig morsomt at konkurransen ble sendt på norsk TV. Et personlig intervju etter målgang var utrolig stas, og venner og familie som satt hjemme syns nok dette var moro å se på. Tusen takk til dere der hjemme som heier og følger meg hjemmefra. Dere er herlige! Stemningen i Haugesund er også noe utenom det vanlige. Her stiller hele byen og bygdene rundt opp som heiagjeng for alle og enhver. Det er et yrende liv, og alltid like moro.
Erik stilte til start i fulldistansen denne dagen. Han hadde en knakende god sykkeltid, og lå på første plass i sin aldersklasse etter endt sykling. Dessverre fikk han problemer på løpingen og måtte bryte. Godt kjempet var det uansett.
Nå skal vi ta oss en velfortjent hvileuke før Erik og jeg setter kursen mot Geilo og noen dager med trening i norseman løypa.
Vi sees 🙂
Julie