Det merkes at engasjementet, interessen og oppslutningen om Birkebeinerrittet er lavere enn for et par år siden, men for en som har hatt som tradisjon å sykle rittet i 15 år er trender og annet umulig å forholde seg til; rittet skal sykles! Dog må nevnes at i år fikk jeg også hjelp av Milslukern Sport. De bare meldte meg på uten å konferere med undertegnede, så jeg var et par dager litt i tvil om mailen fra Birkebeinerkontoret med påmeldingsbekreftelsen var et desperat salgsforsøk fra arrangøren – nå bare melder vi på gamle travere! Men, som med det meste annet i livet viste det seg å ha en naturlig forklaring. Derfor Milslukern; tusen takk for billetten og for at dere velger å satse på en syklist som er mest opptatt av å se bra ut i de stilsikre sykkeltightsene med de lekre Milslukerlogoene, enn å komme raskest over fjellet:).
Det siste får meg til å tenke på NRKs reportasje fra årets ritt. Nå er klokken ca 23:00 søndag kveld, og jeg har akkurat kost meg NRKs dokumentar fra rittet. Sterke opplevelser, og spesielt episoden der en syklist, som viste seg å være sykepleier, reddet livet til en mann som fikk hjertestans like etter start. Det endte godt og de syklet rittet sammen i år – vakkert. Lærdommen til de av oss som tidvis har litt mye fokus på tiden vi bruker over fjellet, får være at vi MÅ stoppe dersom vi ser en medsyklist med problemer. Men, tilbake til hvorfor jeg kom til å tenke på reportasjen jeg akkurat så på TV. Mange av deltagerne i Birkebeinerrittet er veldig opptatt av merketiden, sin egen tid og tid generelt. Slik jeg tolker arrangøren gjennom NRKs program tyder mye på at ambisjonen er å tiltrekke seg flere mosjonister, vennegrupper, kolleger og andre som nødvendigvis ikke har sykling som sin favoritthobby. De kunne jo ikke vært heldigere med TV-programmets rammeverk; strålende sol fra en skyfri himmel gav mange vakre bilder fra årets ritt. Personlig er jeg sikker på at de kan være inne på et riktig spor. Forsøke å selge rittet ikke bare til de ivrigste i aldersgruppen mellom 40 og 55 år, men i større grad bli en morsom, sosial og hyggelig ‘greie’ som flere ønsker å være med på – og gjerne flere yngre! Et sykkelritt som på en måte speiler Skarverennets popularitet blant vanlige turgåere med forkjærlighet for fjellet, bare at Birkebeinerrittet skal treffe en nerve hos alle de som sykler. Sykler litt til jobben, sykler til skolen, sykler av og til med kona, har ikke egen sykkel – men liker å sykle, sykler på hytta om sommeren, syklet da han / hun var ung eller politikeren som vil at alle skal sykle (hele året i Oslo!).
Grunnet utsiktene til bra vær klarte Birken å hente inn nesten 4000 påmeldinger siste uken, så totalt påmeldte på årets arrangement sies å ha vært ca 10,000 ryttere. Været må sies å ha vært tidenes beste; strålende sol og knapt et vindpust. En Birkebeinersyklists drøm!
Til tross for mange deltagelser er det helt normalt å ta gale valg. Selv hadde jeg skotrekk, vest, løse ermer og løse ben – muligens kunne jeg klart meg fint uten disse fire sikkerhetstiltakene, men man skal jo gjøre feil. Mer alvorlig var det faktum at jeg måtte slippe puljen min opp til Skramstad. Lærdommen får være å ikke gi opp. Jeg var helt klart inne på tanken om bare å stresse ned og sykle komfortabelt over fjellet, men noe inni meg klamret seg til en tanke om at jeg kan bli sterkere utover i rittet. Med det som min interne kamp kjempet jeg meg opp til den aller siste mannen fra min pulje i gåpartiet etter Djuposet. Videre ble jeg løftet frem av en kommentar fra en tilskuer i det første tekniske partiet som rakk å se at sykkelen min er uforskammet kostbar, da han tørt kommenterte «det der er en bra sykkel». Jeg repliserte med et smil og sa «jo, takk takk». Man må jo liksom sykle Birken med fulldemper tenker jeg – det er jo et offroadritt:)!
Den nye traséen som gjør løypa ca 3 kilometer kortere før Bjønnåsen har jeg faktisk begynt å like. Den kom meget bardust på i fjor, fordi du nok får litt mindre hvile mellom stigningene. Nå bare maler stigningen deg i stykker og bidrar slik jeg ser det til å gjøre rittet til en skikkelig kraftprøve. Her måtte jeg tenke masse på et foredrag jeg hørte for mange år siden av Egil Søby. Søby var selv en merittert kajakkpadler, og hans mantra har vært å fokusere på den ytelsen kroppen har tilgjengelig når du selv føler du gir alt. Mener å huske han snakket om en tilleggsytelse på nesten 30 prosent. Jeg velger å tro at jeg hentet frem noen av de prosentene i går, og da faktisk ved flere anledninger. For meg ble det en kamp om å hele tiden klare å henge på gruppen jeg var blitt en del av. Dere får ha meg unnskyldt at min innsats i front var noe svak – jeg lover å komme sterkere tilbake:). Opp rosinbakken var jeg sikker på at det ikke skulle gå, men så klarte jeg det! I fjor var jeg den eneste av et felt på sikkert 100 syklister som måtte slippe. Med det som erfaring, sammen med minnet om Mr Søby, kunne jeg tvinge frem skjulte reserver som tok meg opp den siste tøffe delen av løypen bort til hyttene ved Sjusjøen – hadde jeg overlevd Rosinen så skulle jeg definitivt IKKE slippe gruppen nå. På toppen der er du definitivt ferdig med det fysisk mest krevende. Jeg antar at mange kan kjenne seg igjen i opplevelsen av at stykket fra toppen av rosinbakken og bort til Storåsen er skikkelig slitsomt. Utforkjøringene krever ikke så mye fysisk, men til gjengjeld må du virkelig være oppmerksom og på alerten. Får håpe de fleste kom seg helskinnet ned, og til de som var uheldige så håper jeg alt går bra.
Årets Birkebeinerritt var et utrolig velsmurt arrangement. Det hjelper nok litt på opplevelsen at vi er færre, men det er jo ikke tvil om at erfaring også hjelper på arrangøren, og ikke minst på alle de frivillige. Du blir møtt med smil og vennlighet i alle ledd; om det er ved startnummerutdelingen, bilparkeringen, sykkelparkeringen, nede i garderoben i Håkons Hall eller ved utleveringen av bagasjen som er fraktet over fjellet. Alle vil deg vel.
Når det gjelder de aller raskeste, så syklet de over på vanvittige tider i år. Kortere trasé, tørre veier og lite vind gav rekordtempo. At rittet vinnes av lokale gutter i tenårene lover godt for norsk sykkelsports fremtid. Så får vi leve med at en erfaren svensk jente vant dameklassen. Det morsomme er at nivået blant damene er skyhøyt, og det kommer mange sterke ryttere lenger bak.
Til alle sykkelinteresserte så får min oppfordring være som før; La Milslukern ta en rask service på sykkelen din før du setter den bort for vinteren. Å plukke frem en velholdt sykkel til neste vår er en drøm! Du kan smile fornøyd og sette deg rett på den gode vennen din:). Til de mange av dere som sverger til stisykling så får beskjeden være at dere er savnet. Birkebeinerrittet er et bra ritt også for dere, selv om de tekniske utfordringene er borte. Morsomt om flere av dere tar turen til Rena neste år.
Ha en fortsatt fin sykkelhøst!
Ambassadørhilsen Martin Fleischer