Jeg har sjelden kjent en slik utmattelse som fulgte med etter gårsdagens kraftanstrengelse mellom Rena og Lillehammer.
Nå, søndag ettermiddag, er jeg fremdeles helt molefonken og søvnig. Det er ingen tvil om at de aller fleste så for seg en kopi av superforholdene i 2015. Vi tok grundig feil, og ikke minst bommet de såkalte værekspertene. De skjøt rett og slett på feil blink, forøvrig en klassisk opplevelse blant oss som måtte gjennom førstegangstjenesten. Det fremprovoserte alltid mye latter hos oss rekrutter, men resultatet av værfeilmeldingene hva gjelder et så hardt skirenn som Birken, det er en stillhet som kan sammenlignes med den nervøse stillheten rett før du gir henne/ham det første kysset. I og for seg noe vakkert, men når over 9000 hardtarbeidende langrennsløpere møtes, og som tilfeldigvis slår følge over fjellet, så forventes det mer gnist og glede mellom oss!
Alle er unnskyldt – det var ikke rom for den minste spøk. Vi var fokusert på oppgaven, målet og i siste instans vår egen overlevelse. For mange ble gårsdagen noe av det verste, hardeste og tyngste de har gjennomført. Det være seg som hobbymosjonist, familiefar, gründer, Rema 1000 ansatt eller en ambisiøs politiker (kikket andektig bort på Jonas Gahr Støre i Håkons Hall) – for ikke å glemme de med ‘blått’ blod som Reodor Felgen ville omtalt dem. Min antagelse er at mange av oss hadde mer enn nok med egne oppgaver, og da blir det en egen stillhet mellom oss utøvere. Til gjengjeld var traséen krydret med ivrige, morsomme og hyggelige tilskuere. Mitt morsomste minne må ha vært guttegjengen på høyre side av løypen like i forkant av Midtfjellet. Vi snakker om den desidert hardeste passasjen av rennet. Da jeg passerte, selvsagt i den største stillhet, gav de seg i å heie på en kamerat, altså en løper de kjente. Det var da jeg hørte den legendariske kommentaren; «..bra Ivar – sånn ja – I3»!! He he…som om Ivar skulle holde seg i sin intensitetssone 3. Som den nerden jeg er måtte jeg faktisk le litt der jeg gikk. Kred til gutta på høyre side før Midtfjellet! Når det gjelder eliten, så har vi funnet ut at de går tilnærmet like fort over fjellet uansett vær og føre. De virker nærmest upåvirket av de ytre omstendighetene, og vi får bare gratulere dem med en tid over fjellet som er utenfor fatteevne. Så kan man alltids si at de lever av det, men jeg tror mange av oss kunne trengt litt av innsatsviljen, systematikken, nysgjerrigheten, ukueligheten, troen på egne evner og viljen til å ofre noe for å nå et mål. Vi får bruke dem som inspirasjonskilder i våre egne liv – og da gjerne oversatt til mer vanlige jobber!
For de som leste mitt referat fra Finansavisenrennet, der jeg også skrev noen linjer fra Grenaderen, så vil dere huske min smørefadese med tape. I etterkant har jeg avslørt feilen; jeg la på tapen for raskt etter å ha renset skiene. Alkoholen i rensemiddelet fungerte akkurat slik det skal; det løser opp limet i tapen…sakte men sikkert. Vi husker fortvilelsen. Milslukerns egen supermosjonist, Mr Bentzen, hadde nok en gang sverget til tape. Hans resultat på rett over 3 timer og 20 minutter forteller meg at han må ha hatt kanonski. Blant mine kompiser sverget vi til klisterkombinasjonen med noe universal på toppen. I klassisk stil bommet jeg nok en gang grovt da mitt valg falt på Start Universal. Det gav dårlig feste opp til Skramstad, og forårsaket nesten min undergang. Mange hadde det som meg. Heldigvis fortonet den neste etappen seg bedre, og jeg kunne gå mer uanstrengt. Å si jeg hadde godt feste fra Sjusjøen og inn blir en overdrivelse. Antar mange fikk det tungt selv på de flate partiene ned/inn mot stadion. Selv la jeg meg på skiene til en ung jente med en rask takt ned bakkene fra Sjusjøen, men da vi kom til kraftgaten måtte jeg slippe. Gøy å se så mange jenter som deltar, og ikke minst gøy å se at de er sterkere enn mange av oss gutta. Forresten, det er jo bare å se på vinnertiden til damene, godt under tre timer. Det er en bragd.
Milslukern hadde som tidligere år en helt fantastisk drikkestasjon. Vi får bare takke dem for innsatsen, og ikke minst takke frivillige i alle ledd for hjelpen de gjør for at vi skal kunne kjempe oss trygt, komfortabelt og raskt (preppegutta!) over fjellet. Jeg mener jeg hørte at ca 9000 løpere gjennomførte årets Birkebeinerrenn. Det er utvilsomt langt færre enn bare for et par år siden. Ting går i bølgedaler, og personlig er jeg overbevist om at Birkebeinerrennet vil komme tilbake som et renn langt flere ønsker å delta på. I samarbeid med Milslukern, og lokale krefter på Lillehammer, har jeg faktisk selv tenkt å bidra i kulissene. Dere får vente å se om mine planer lar seg realisere!
Ellers ønsker jeg på vegne av Milslukern alle en riktig god påske. Håper dere får mange gode skiopplevelser. Rent salgsteknisk tillater jeg meg å skrive at Milslukern selvsagt tilbyr seg å enkelt preppe ski for sommerlagring – ta turen innom for en lærerik og hyggelig skiprat-)!
Påskehilsen ambassadør Fleischer