Hei blogg! Jeg heter Sunniva Dring og er relativt nyankommet på Milslukern Pro Cycling. Mitt første blogginnlegg skal handle om min skirenndebut. Den skjedde på lørdag. Holmenkollmarsjen 2016 er mitt aller første skirenn.
Vinter så langt har bydd på mye rulletrening. Nå er jeg er blitt veldig glad i den rullingen, men med snø ute så er det ingen ting som slår ski på beina. For meg så har ski, gjennom årenes løp, vært massevis av turglede og først i de siste årene har jeg begynt med langrenn som aktiv treningsform. Jeg synes det gir en fantastisk bra grunntrening samtidig som jeg får være ute.
Etter mye inne- og alenetrening har jeg blitt veldig lysten på en liten konkurranser. På onsdag meldte jeg meg på Holmenkollmarsjen. Torsdag hentet jeg en nydelig kondomdress på Milslukern. Jeg følte meg finfin og klar for skirenn. Fredag løp jeg opp til Holmenkollen for startnummer og etter sen middag og barna i seng var jeg skikkelig glad for at kjæresten min tok grep i smørebua, mens jeg kunne legge frem klær og utstyr. Akkurat i det alarmen går klokken 7 på lørdag morgen, så lurer jeg på hvorfor jeg meldte meg på. Tvilen blir liggende i senga og jeg får på meg klær, drikker vann, spiser en god frokost og legger på siste voks på skiene. Ute drysser det lett fra himmelen og det er helt stille i gatene på vei til T- banen. Men inne på Frognerseteren syder det av liv og nå føler jeg meg som en del av Holmenkollmarsjen. Jeg smiler meg opp til arenaen. Tar av meg overtrekksbuksa og boblejakken, men ai så kaldt det er i denne kondomdressen! Skal det være slik? Jeg varmer lett opp, men smører likevel på et ekstra lag med super og teller totalt 4 lag. Jeg løper bort til startstreken og pang, der er jeg i gang.
Jeg hadde ikke noen seeding og fikk snakket meg opp til å gå i pulje 10. De beste damene hadde startet i pulje 4 og uten seeding skulle jeg egentlig ha startet lengre bak. Det var herlig stemning på stadion og deilig å stake ut fra mål, men veldig fort kjente jeg de fire lagene med superundertøy på overkroppen. Pulsen steg og etter hvert ser jeg merking av 1 kilometer. Kan en kilometer vare så lenge? Den neste kilometeren var ikke så mye kortere og jeg lurte på om jeg skulle stoppe å vrenge av meg litt klær, først som sist. Jeg skulle liksom ikke perse eller vinne noe. Men heldigvis grep konkurransefornuften tak og den gode ”skerp deg” følelsen slo til. Jeg skulle søren ikke stoppe å skifte, og nå satt jeg planen for resten av rennet; jeg skulle gå første runde kontrollert og bli kjent med løypa, andre og tredje runde skulle jeg holde tempo godt oppe og siste runde gi på litt ekstra. Det var planen. Min barndom levnet meg med lite skiteknikk, så løypa passet meg bra: opp og ned. Skiene var nydelig smurt med godt feste opp og herlig gli ned og denne kondomdressen føltes veldig bra. Tight men likevel ekstremt bevegelig! Jeg tok drikke på 3 matstasjoner, en vidunderlig smultring i United Bakeries stasjonen og cola/kaffe shot på siste runden.
Jeg koste med veldig i løypa! Overraskende gode løyper og nedkjøringene gikk som en drøm, med mye sukkersnø i løypene og vakter som passet på. Jeg kjørte i mitt tempo hele veien og følte aldri at jeg måtte gå i kø. Puljeberegningen virket og det var super stemning og organisering av hele arrangementet. Jeg staket meg inn til strålende sol og ble møtt av min datter Cornelia som hadde tatt banen opp for å heie på mor. Hun kunne informere meg om at jeg fikk 2. plass i klassen 35-40, 12 sekunder bak vinneren. En skikkelig gøy 2. plass!
Sees vi på Grenaderen til helgen eller?