Da var årets store «happening» gjennomført. Challenge Roth Triathlon. En fulldistanse triathlon (3,8-180-42) som etter min mening er absolutt verdens beste tri-arrangement, og som er en hovedgrunn til at jeg fortsatt driver med tri-konkurranser.
Stemningen er helt magisk når man kommer til svømmestart om morgenen. Da har det såvidt begynt å lysne av dag. Det spilles rolig dempet musikk fra «speaker-tårnet» og speaker snakker rolig og gir litt siste info. Etter som starten nærmer seg blir musikken høyere og speaker mer entusiastisk. Det «drar på» mer og mer og rett før start er det skikkelig rock’n roll.
Publikum har strømmet til i tusentall. Ved skiftesonen, på begge sider av kanalen det svømmes i, og ikke minst på broen over kanalen. Speaker får bølgen til å gå frem og tilbake flere ganger.
Og slik fortsetter det hele dagen.
Det sies at det er ca 250000 tilskuere til løpet!! Det merkes. Man blir båret frem av jubel store deler av løypa. Gjennom små tettsteder og i alle motbakker er det rene TourDeFrance stemningen.
Likedan på løping, stadig klynger med folk som heier.
For ikke å snakke om målgang. Å løpe inn på den lille intime stadion med 5000 tilskuere hvor musikk og speaker tar deg i mot som en rockestjerne. Får gåsehud av slikt jeg. Og slik blir alle løpere tatt i mot helt til den siste er i mål, ca kl 11 på kvelden. Da har mørket senket seg. Det tennes lys og fakler. Det spilles musikk som arrangør har fått komponert spesielt til arrangementet. Tekst synges av proffesjonelle sangere som gjør det til rene opera-konserten.
Mitt eget løp ble ingen god opplevelse. Hadde en nærmest helsvart og skuffende dag. Svømming gikk som normalt på ca 1.11, men allerede etter en drøy time (ca 40km) på sykkel begynte jeg å slite.
Farta gikk ned selv om jeg jobbet hardt. Etter ca 100km røyk ambisjoner om tid og plassering. Farta måtte ytterligere ned og jeg måtte konse om å fullføre. Det ble en tung tur, men etter 5.03 på sykkel, var jeg endelig ferdig med den delen.
Beina var helt gele og ikke klare for noe løping. Optimistisk som jeg ofte er håpet jeg på et mirakel i ny disiplin, men det skjedde selvsagt ikke. Måtte snakke mye med meg selv; du klarer litt til…ta en km til….ikke begynne å gå…ta en ny km…og slik gikk det fremover. Etter ca 10km fant jeg faktisk en slags rytme, og løp helt ok til ca 25km. Herfra var det mye vondt og lite fremdrift, men mål nærmet seg og jeg begynte å se enden på løpet. Etter 3.33 på løping og en totaltid på 9.52 var jeg i mål. Skuffet, utmattet, men alikevel glad og stolt over å ha fullført. Det er alltid et stort mål i seg selv.
Oppturen kom da jeg fikk se resultatlista: Ble nr 3 i klassen og kom på «pallen». Første året i 50-54 var absolutt til min fordel. Hadde nok også litt flaks med nivået i klassen i år. Vanligvis er det betydelig høyere.
Kroppen sviktet i dag, men etter litt selvransakelse har jeg ikke trent godt nok til nivået jeg håpet å være på. Da blir man virkelig avkledd på en så lang distanse.
Revansje neste år?
Pål Cato