Min siste hard økt, som ledd i årets forberedelser, ble gjennomført forrige tirsdag, i en skikkelig grå og regntung hovedstad. Jeg gjennomførte økten alene, og passerte både Hammeren, Skjærsjøen, Ullevålseter og Tryvannstua på min ferd, men var praktisk talt alene i marka. Sykling og regnvær er helt klart ikke en favorittkombinasjon blant ivrige sykkelmosjonister. Tankene mine gikk tilbake til perioden da den værtypen var i ferd med å etablere seg som en sannhet for Birkebeinerrittet. I de årene opplevde jeg selv hvordan turen over fjellet i ufyselig vær kan bli en skikkelig prøvelse, og ved to anledninger gikk jeg på klassiske stjernesmeller. Disse opplevelsene har brent seg fast i min bevissthet, og jeg håpet i det lengste at årets ritt ikke skulle bli en gjentagelse av tidligere fadeser. Heldigvis – utover uken utkrystalliserte det seg en generell oppfatning blant værvitere at helgen skulle værmessig bli en gedigen suksess. Sannelig – gårsdagens ritt vil definitivt skrive seg inn i historiebøkene som ett av de aller fineste.
Alt blir så utrolig mye mer enkelt når værgudene spiller på lag med et så stort arrangement som Birkebeinerrittet. Ikke minst for oss ryttere. Vi trenger ikke bekymre oss for den største utfordringen, nemlig det å skulle fryse. I tillegg unngår vi faren for å bli nedspylt av saueekskrementer, en sport som for noen år siden var en del av det å sykle Birken. Og i år var virkelig sauene mer aktive enn noensinne. Får håpe ingen kolliderte med dem. Apropos det å kollidere – en tanke til de som i går hadde alvorlige uhell – håper det går bra!
Som jeg har skrevet tidligere år begynner mange å kjenne på følelsen av å bli litt lei av syklingen, når kalenderen nærmer seg slutten av august. Det er derfor jeg har en ekstra deilig følelse i kroppen her i dag, søndag morgen. Jippi – sesongen er over, og jeg kan endelig senke skuldrene og nyte de siste turene i Nordmarka før sykkelen settes bort for høsten. Men tilbake til Rena i går morges; startskuddene gikk i raskt tempo utover morgenkvisten, og vi starter virkelig med det verste; de knallharde motbakkene opp til Skramstadsetra. For de fleste ryttere får man absolutt besøk av melkesyren, og det er kanskje de første kilometrene som virkelig viser resultatet av den treningen man har lagt ned i løpet av sommeren. Klarer man her å yte sitt beste, vil man reise videre over fjellet med spreke syklister som bidrar til at du får en raskere tur, enn om man forsøker å porsjonere kreftene i starten. For egen del går jeg «all in» opp disse grusomme bakkene, og det er sikkert mer flaks enn gode forberedelser som bidrar til at rittet ikke ødelegges helt allerede etter de første 15 kilometrene. Men det er her sykling som sport hjelper deg; for mange gir bakkene ned til Djuposet akkurat nok hvile til at man på fascinerende vis klarer å hente seg inn igjen.
Allerede fra Bringbu begynner det å bli folksomt langs traséen, og etter Kvarstaddammen var det i år en skikkelig folkefest. Mange bedrifter og idrettsforeninger har egne drikke og matstasjoner, og de passeres med andektig misunnelse. Man spør på en måte ikke om service fra disse, da forfriskningene er forbeholdt medlemmene i de respektive klubbene/bedriftene. Så da jeg uoppfordret ved flere anledninger ble tilbudt både drikke, banan og andre fristelser var overraskelsen så stor at jeg ikke klarte å svare, eller å ta i mot gavene. Denne sjarmerende trenden håper jeg virkelig andre benyttet seg av, slik at det i årene fremover kan bli enda flere slike impulsive matstasjoner underveis. Selvsagt en stor takk til alle tilskuere som uoppfordret lager sine egne matstasjoner – til neste år skal jeg definitivt benytte meg av slike tilbud. Min beste serviceopplevelse fikk jeg i rosinbakken. Der stod Milslukern og overøste ambassadører og andre med drikke, gel og barer. Selv fikk jeg sneket til meg en bar og en ny drikkeflaske, og det fikk meg trygt over fjellet. Alltid hyggelig å motta superlativer, smil og lykkeønskninger fra Milslukerns blide medarbeidere. Tusen takk! Ellers var den lille motbakken etter Kiwibutikken på Sjusjøen en sterk opplevelse. Der hadde ambassadøren en egen kaffe/cola service, og det tror jeg mange andre også hadde, for der var det et voldsomt trøkk og mye moro.
Fra Sjusjøen og ned til mål skjer det ikke så mye spennende, annet enn at man må være årvåken og varsom så man unngår uhell. Mange syklister burde nok dempe sin iver noe, men det er jo allikevel forståelsesfullt at folk gir gass; vi er jo tross alt i en konkurranse, og da gelder det å komme først til mål. Sånn er det bare. Selv er jeg helt klart i kategorien som roer ned og ikke satser like mye som de beste. Best å komme helskinnet til mål tenker jeg.
Det er ikke til å unngå å kommentere at arrangementet har mistet litt av sin magi. Ikke det at rittets gjennomføring står tilbake på noen måte, men mer det at billettene ikke lenger rives bort i løpet av et lite minutt. Var jeg arrangøren ville jeg snudd den trenden til noe positivt; da kan dere bare tenke nytt, lage nye opplevelser som igjen vil bidra til at rittet befester sin posisjon som sesongens høydepunkt for alle som liker å ha noe å strekke seg etter. Så får vi deltagere også gjøre vårt ved å unngå å fokusere på detaljer som logistikk og annet, og heller fortelle om turen, løypa, opplevelsen, tilskuerne, etterfesten og alle de vilt bra erfaringene vi som deltagere nyter godt av etter å ha gjennomført Birkebeinerrittet. Takk for meg og igjen en stor takk til alle frivillige som naturligvis er nøkkelen til rittets strøkne form. Og til de som skal strekke sykkelsesongen videre utover høsten – kos dere videre på setet!
Sykkelhilsen fra ambassadør Fleischer