Årets sykkelhøydepunkt for min del er over og som vanlig er det utrolig fett! Megavalanche er ikke som andre sykkelritt, men noe ALLE som liker sti bør kjøre.
Megavalanche ble arrangert for 21. gang i år og var en av de første «enduro» rittene, eller downhill maraton om du vil. Kort fortalt er det mange kval heat med 100-150 stk pr heat. Her starter man på 2800 meter over havet med mål på Alp D´huez. Ut i fra hvordan du blir i kvalifiseringen får du plass i forskjellige heat og plassering på start. Selve finalen med de beste heter Megavalanche og her er det med 350 stk.
Det er umulig å forklare hvordan det føltes å være med på. Man har alt i fra at man gleder seg helt vilt til at man er skikkelig nervøs. På Lørdagen går B finalen i samme løype. Når jeg da lå å ladet opp på sofaen gikk det sykebiler og ambulansehelikopter shuttle ut og inn av fjellet. Det er en ganske spesiell følelse når du vet at du skal opp dagen etter med folk som sykler enda fortere.
Kvalifisering:
Kvalifiseringen er viktig hvis du har som mål å kjempe høyt opp. Det er alltid noen super gode i alle heat som forsvinner. For min egen del fikk jeg en litt dårlig start hvor jeg ble hindret av en velt. Da forsvant dessverre 4 stk med en gang og jeg ble liggende i et vakuum. Tok igjen 4.plassen, men de andre hadde for stor luke. Jeg kjørte også helt på det sikre når jeg lå på 5.plass. Da viste jeg at en bra plass i selve Megavalanche var sikret og jeg tok null kjangser. Totalt av de som var med hadde jeg ca 30. beste kval tid. Det er jeg ganske ok fornøyd med når jeg kjørte såpass sikkert nedover i lia.
Megavalanche:
Av totalt over 1 time med ritt løyper så er det 5 min jeg hater og er ræva på. Dessverre er dette starten av selve Megavalanche. Blandingen av snø, stein, 350 adrenalin junkier og sjukt bratt bakke skremmer meg litt. Når du står på start ser man ikke nedoverbakken, det bare går rett fram så rett ned. Som en ganske ræva alpinist så hadde jeg syntes å stå på ski ned der hadde vært skummelt.
Det er umulig å beskrive stemningen på 3300 meter over havet den morgenen. Noen ler og andre skjelver. Når man står på start og den grusomme franske techno slagern «ALARMAAAAAAA» dundrer utover fjellet begynner pulsen å nærme seg maks.
Det skumle med starten er ikke at det er bratt med snø og stein eller mye is som i år. Heller det at det kommer alltid noen fjompenisser som bare slipper på og håper det går bra. Noe det sjeldent gjør der de treffer medsyklister nedover i lia. Velter man selv så er det bare å håpe at det ikke kommer noen kuler i 100 km/t bak deg uten kontroll. Her er nok problemet mitt. Jeg velger nok også litt vel sikre linjer nedover for å ha minske risken av å få noen i ryggen. Jeg kunne nok også lett sluppet på litt ekstra og fortsatt ha kontroll.
I år gikk starten totalt ræva for meg med tanke på fart. Jeg veltet ikke, men ble stoppet av 3 velt nedover de 2 første bakkene på snø. Da går det utrolig mange plasser og tid, men viktigst er at man blir hindret bak veldig mye tregere syklister på første singeltrack parti. Her tapte jeg sjukt mye tid i år til de beste, selv om dette er det beste partiet for meg på hele løypa.
Utover i rittet plukket jeg jevnt med plasser og uten noen store feil kom jeg i mål som klassevinner (menn 30-40) og 45 totalt i rittet. Seier i klassen var morsomt for det har jeg ikke klart før. 45 totalt var greit den dagen med dårlig start, men jeg vet jeg kjører mye fortere enn det på resten av løypa. Har farten til de som ligger 20-30 så må tilbake neste år igjen. Så målet om topp 30 står fortsatt til neste år.
Her er filmen som Dagbladet la ut med overskriften «Blodbad på is»:
Hva syklet jeg med?
Man må være litt forberedt når man skal være med her så er det mindre kjangs for «uflaks». Løypene begynner å bli veldig grove og utstyret får mye bank. Selv kjører jeg med Scott Genius LT som er ganske lik den jeg sykler med på Enduro ritt. Eneste «store» forskjellen var at jeg satt på et rizer styre med 30mm rize. Enkelt og greit fordi det er så bratt til tider at jeg ville komme litt mer opp. Det fungerte kjempe bra og tidene gikk ned så fort jeg skiftet.
Ellers er skikkelige dekk et MUST. Selv kjører jeg Schwalbe sine SuperGravity dekk. De er som laget for formålet. Jeg kjører med Magic Mary foran og Hans Dampf bak for å trille litt bedre.
Et annet tips kan også å være og sette på et større drev foran. Jeg kjørte i år 36 og det trår jeg ut flere steder. Problemet med å ha større er at da går drevet mye nedi stein. Så skal man kjøre 36 eller større bør man ha på bashguard.
Alt i alt var det i år en fantastisk tur med bra folk og kul sykling. Jeg kan ikke få sagt nok ganger at dette bør man bli med på. Jeg kommer tilbake neste år med mer trening på snø og ikke minst i bedre form. I år var jeg for dårlig på tråkkingen også. Nye kjangser neste år. Her er den offisielle filmen og litt bilder:
