Lørdag 13.juni var det duket for Farrisrunden, med Jeanette og meg selv (Silje) klare til start. Vel det vil si, jeg hadde så og si ikke sittet på sykkelen etter et litt ublidt møte med en stein i pinsen, og var vel ikke helt sikker på hvordan dette kom til å gå.Men med friskt mot kom vi oss avgårde, rundt 10 jenter sammen med ca 40 Master Menn- og da står det ikke på åpningstempoet i hvert fall. Etter ca kvarteret måtte jeg innse at Jeanette akkurat klarte å henge på tetgruppen over en bakketopp, mens jeg selv måtte gi en luke. Bekymringene jeg hadde hatt før start var ikke helt uten grunn, og til fortvilelse begynte problemkneet mitt allerede her å gjøre seg gjeldene. Det ble derfor noen heftige diskusjoner med fysioterapihodet mitt som sa at jeg skulle kaste inn håndkle, og vinnerskallen som ikke hadde lyst til å bryte nok et ritt (med Terrengsykkelrittet friskt i minne, der jeg måtte snu sykkelen etter 2. stiparti grunnet det samme). Utrolig hvor sterk viljen og svak fornuften er noen ganger, så jeg fullførte rittet og fikk med meg 2.plassen. Med kun et fungerende kne og en kropp som ikke har hatt puls over hvilenivå på flere uker, så kunne jeg ikke forvente noe mer i dag. Jeanette, som hadde en god dag, var det lite å gjøre noe med. Men når jeg ikke skulle stå der på toppen selv, så var det i hvert fall bra at det var en med den samme drakten som tok seieren! 🙂 Bra jobbet Jeanette!
Nå betaler jeg dessverre prisen for dumskapen på lørdag, og jeg må belage meg på nok en periode i elbilen. Om jeg hadde vært noe bedre dersom jeg ikke hadde presset meg igjennom er det jo ingen som kan vite, men det hjalp nok ikke på i hvert fall. Trans Østerdalen som opprinnelig var neste planlagte ritt (og som jeg virkelig har sett frem til!) utgår, men jeg skal gjøre alt for å prøve å rekke NC i Molde om 3 uker…
/silje