I skrivende stund pågår Norges mest populære turskirenn; Skarverennet. Med familie fra Bergen stasjonert i hytte på Ustaoset, er det nærliggende å tenke at jeg MÅ delta på Skarverennet. Ikke slik for vinteren 2015. I år gikk turen til Lyngen i Troms, der Fri Flyt arrangerer «High Camp Lyngen». Nå skal det sies at mitt reisefølge, to venner og meg, ikke klarte å få billetter til Fri Flyts arrangement, så litt engstelige ankom vi Lyngseidet torsdag ettermiddag. Bekymret fordi undertegnede gjerne tar på seg mange forskjellige hatter, men ikke hatten som fjellguide. Der kommer min kompetanse til kort. Heldigvis hadde vi flaks. På Gardermoen traff vi en gruppe Oslo-gutter, ledet an av en tidligere Olympisk mester, som også skulle til Lyngen. Da nederlaget overfor de strenge arrangørene av»High Campen» var et faktum, grep vi telefonen og ringte den alpine mesteren. Joda, de hadde både lyst og plass til oss i sin egen minibuss, innleid med sjåfør for helgen. Man er nemlig avhengig av transport ut til de mest spennende toppturene i området. Jubelen stod i taket om bord i skuten Fjord Visjon, der min gjeng er innkvartert for helgen. Skutens eier og «kaptein», Mads Bækkelund, er en god venn av ambassadøren og hadde invitert oss opp for anledningen. Da vi ankom skipet torsdag ettermiddag var kapteinen som sunket i jorden, og det viste seg at han var i Bergen, men ville innfinne seg om bord i løpet av natten. Det medførte da at jeg måtte ta på meg rollen som skipstekniker, og etter litt instruksjon nede i skipets motorrom fant jeg knappen som startet vannpumpen, og vips var det vann på kjøkkenet. Fo de av dere som har sett på NRKs program Oppdrag Sognefjorden, eller Oppdrag Nord Norge, så vet dere at skuten er en ombygd liten vestlandsferje, med masse sjarm! Etter litt opprydning i byssa fikk vi stelt i stand et herremåltid for sultne toppturfantaster. Vi rakk selvsagt en kort økt torsdag før middag, og gikk opp til Lyngseidet sin egen DNT hytte. På vei opp dit har de lokale utsikten dere kan se på bildet med sol. En ganske flott utsikt.
Tilfeldigvis støtte jeg på Erik Friis, en av grunderne av Amundsen Sports, et par uker før avreise til Nord Norge. Da fortalte jeg om mitt kommende eventyr på randonne, og vi ble enige om at jeg igjen skulle teste et par produkter fra deres siste kolleksjon. For de med hukommelse som en elefant, vil dere erindre at jeg tidligere har testet en av nikkersene til Amundsen Sports, og da under Birkebeinerrennet. Nå ble jeg kledd opp i hvit nikkers og en anorakk som skal ha helt spesielle egenskaper, fordi den er laget av bomull. I går gikk turen til en av de høyeste toppene i området; Istind. Den er på ca 1500 moh, og har en ganske krevende og bratt ankomst til toppen. Været her oppe var i går ikke som på torsdag, og vi satte av gårde, ledet an av Hans Petter Buraas, med et forsiktig håp om toppen. Den olympiske mesteren satte standarden for farten, og feltet gikk raskt i oppløsning. Ambassadøren hadde dog ingen nevneverdige problemer med farten, he he, og vi spiste høydemetre som vi normalt spiser kilometre i diverse skirenn. Været gikk dessverre fra vondt til verre, og to grupper, henholdsvis fra New York og Frankrike, kom slukøret nedover og fortalte om vanskelige snø og siktforhold lenger opp. Slike kommentarer medfører gjerne at det skapes en viss engstelse i gruppen, slik også for vår gruppe, så da 1000 meter ble passert forsvant flertallet av toppturfantastene, og vi stod igjen med fem staute karer. Temperaturen var ikke så verst, men sikten var elendig. Skulle vi sikte mot toppen? Vi valgte det siste, og beveget oss bestemt oppover i en ganske bratt og smal renne. Det fine med å starte i bunnen av en bakke, er at du gradvis går av deg følelsen av bratthet, og på den måten blir tryggere i helninger mellom 30 og 40 grader, helninger som ville satt en støkk i de aller fleste om du startet på toppen. Med en mindre og mer samkjørt gruppe gikk det ikke lang tid før vi ankom et pass på ca 1450 meters høyde. Derfra gikk vi på bena de siste 50 høydemetrene til det som for oss fortonte seg som en topp. Så lite så vi av omgivelsene, så sikre var vi ikke. Diverse pulsklokker med GPS tracking var det som skulle fortelle oss hvilken topp vi faktisk var på i ved retur. I skrivende stund husker jeg rett og slett ikke navnet på toppen, men Istind ble ikke besteget, men en topp i nærheten – det ble Store Kjostinden.. Turen ned kunne under perfekte forhold vært helt fantastisk, men under de rådende forhold opplevde vi tre distinkte snøtyper; på toppen hadde vi fin tørr snø, kanskje 200 høydemeter, deretter kom et svært krevende midtparti på kanskje 1000 høydemeter der overlevelse dessverre var eneste løsning. Ok, den olympiske mesteren viste seg forholdene overlegen, og danset elegant ned der resten slet med fryktinngytende skareforhold. Heldigvis fikk vi den deilige slushsnøen de siste 300 metrene ned til veien og fjorden. Den nye anorakken fra Amundsen Sports var rett og slett suveren. For de med nostalgi om gamle dager vil man kanskje huske den klassiske røde anorakken? Den var faktisk i bomull. Dagens bomullsprodukt fra Amundsen Sports holdt meg både tørr, varm og komfortabel under værmessige tøffe forhold. OverlegentJ! He he….vi får tillate oss litt reklame på vegne av et ungt norsk selskap som begir seg ut den steinharde kampen mot internasjonale kleskjemper. Vi ønsker dem lykke til på ferden!
Randonnehilsen,
Ambassadør Fleischer
