Da har jeg gjennomført mitt første lørdags Birkebeinerrenn og med det er det punktum for årets skisesong.
De siste ukene har vært helt pyton for min del. Det har vært hardere og hardere å komme seg ut og trene. Når jeg først har kommet meg ut så har det vært mer fokus på hvor jeg snart kan finne stier til sykling. Så når jeg sto på start på Rena i går var trua sånn passe. Jeg hadde et mål om under 3 timer når sesongen startet. Noe jeg hadde lite trua på i går, da rennene har gått saktere og saktere i løpet av vinteren.
Jeg startet i pulje 1 og her gikk alt veldig så fint ut fra start. Lite skriking og kjefting som det ofte er på skirenn. Det virket som alle var opptatt av å komme seg i gang uten noe tull. Jeg kjente etter få km at dette kom til å bli en hard dag. Her var det bare å finne sitt eget tempo og følge med på klokka i forhold til mellomtidene mot sluttid under 3. Ved Dambua begynte riktignok krampene å komme og da kom også de negative tankene omtrent like fort. Samtidig viste jeg at tidene så langt lå til en sluttid rundt 3 timer. Så da bestemte jeg meg for å gå så lenge jeg kunne klare under 3. Om jeg gikk på 3.05 eller 3.15 spilte mindre rolle så var bare trøkke på til det var tomt.
En liten stund før Kvarstad fikk jeg en «hyggelig» overaskelese da Peder kom opp bakfra. Hyggelig for da hadde jeg noen å gå med, «hyggelig» fordi jeg vil jo slå arbeidskollegaen. Men selv om kroppen fortsatt føltes dårlig så ble de negative tankene byttet ut med «hvor i all verden skal jeg ta Pedern?» Halvveis opp fra Kvarstad så jeg at skrittene til Peder ble kortere og kortere så da måtte jeg prøve og gå på litt. Heldigvis slapp han! Da kunne jeg fortsette å tenke negativt og følge med på tiden.
Fra Sjusjøen og inn skulle jeg gjerne sett en film av meg selv. For da var jeg helt desperat for å komme inn under 3. Men med kramper her og der kombinert med ikke noe feste så fant jeg opp en ny stilart: kaving. Særlig i de siste bakkene ble teknikken kaving mye brukt. Den går ut på at man prøver og stake, men da får man kramper samt har null kraft. Så går man over til diagonal uten feste, og så kombinerer man de to og for hvert tak er nesa nesten nedi i snøen.
Jeg kom da til slutt med «god» margin under 3 timer, dvs med 26 sekund. Dette var mitt første Lørdags Birkebeinerrenn og kan fort bli det siste også. Kommer ikke til å gå det igjen uten at jeg vet jeg er i slag. For har knapt hatt en tyngre dag fra start til mål i noen konkurranse før. Og selv om været var fint så var det bare vondt fra start til mål, og ikke sånn godt-vondt som når man går fort.
Det som derimot er digg er at nå kan jeg sette bort skiene med god samvittighet og endelig ta frem sykkelen. Jeg har nå ikke syklet noe siden 20 november så nå gleder jeg meg skikkelig til å komme ut på sti i den rosa drakta mi 😉
Milslukern ambasadør og ansatt
Ole Chr Fagerli
