For nøyaktig ett døgn siden, altså i går morges kl. 08:00 startet jeg på årets Grenaderen. I forkant var det knyttet stor usikkerhet til valg av smørning og ski, og det grunnet løpernes frykt for en umulig kombinasjon av tørr snø, isete spor og blanke spor. Men, de siste værmeldingene spådde noe som minnet om drømmeforhold; sol og 3 til 4 minusgrader gjennom store deler av traséen. Den lille nedbøren som også lå å lurte ble heldigvis ikke noe av, så skivalget var ganske greit. For de som gikk i fjor husker vi alle hvordan vi gikk inn i et forrykende uvær ved Ringkollen (alternativ løype), med sterk vind, tett snødrev og ca 3 minusgrader. De fleste med zero-ski fikk store problemer –meg selv inkludert! I år skulle vi reise kjerringa.
Alt tydet på at løpernes forskjellige kombinasjoner av klister dekket med tørrvoks ville gi oss gode ski gjennom hele dagen. Mange hadde valgt en klisterkombinasjon med et tynt lag grønt sprayklister, mens andre hadde mer normalt klister med dekning. Den siste gruppen var nok kanskje de som til slutt kom best ut av det, foruten gruppen som var så overmåte modige at de valgte tape, gårsdagens soleklare vinner (beklager Swix).
Kuldegradene som vi er så avhengige av for å få jevne forhold underveis fordunstet, og allerede fra Storflåtan begynte vi å passere løpere som måtte stanse for å legge på en mykere voks. Dagen som hadde startet med tørrsnø, spikerfeste og supre forhold begynte nå å fortone seg som en kamp langt hardere enn forventet. Ved Løvliflakene, av mange deltagere omtalt som kanskje partiets fineste, ble vi møtt av solen som tittet frem. Da var det helt fantastisk, og i tillegg hadde jeg gleden av å passere en ordentlig harding på ski, nemlig en av Norges fremste alpinister; Fredrik Luytkes. Med to turer i bagen var det selvsagt ingen utfordring for denne skiglade gutten å bli med på Grenaderen. Kommentarene satt løst mellom løperne, og jeg hadde til og med gleden av å passere Fredrik nedover en frisk utforkjøring. Jeg antar han slapp meg forbi av høflighet, for er det noe denne mannen kan så er det å kjøre nedover. Uansett – vi småpratet og koste oss og jeg ønsket ham en fortsatt fin reise. Når jeg ser på sluttiden hans, i overkant av 8 timer, så er jeg ikke helt sikker på om latteren til Fredrik satt like løst hele veien. I mål kom han, og vi håper det gav mersmak selv om det smøreteknisk ble utfordrende. Den tørre hvite sneen ble erstattet av plussgrader i luften og ca 0 grader i sporet. Egentlig gir det raske forhold, men når skiene ikke er forberedt på slike glaserte forhold, så gir det oss dødelige en voldsom utfordring; vi får bakglatte ski og vi mister svært verdifull energi. Denne utfordringen gjorde nok en gang Grenaderen til en gedigen kraftanstrengelse. De siste 25 kilometrene fra Sollighøgda og inn, en distanse som kan være et eventyr dersom skiene spiller på lag med deg, ble et sant mareritt. Det var på en måte så glatt at selv fiskebein var vanskelig, og jeg faller nok selv inn i kategorien der jeg er i grenseland mot det som må kunne betegnes som antydning til skøyting. Jeg beklager denne overtredelsen.
Vi må allikevel bruke et par linjer på vinnertrioen. Jeg kjenner dem ikke annet enn ved navn, men å gå gårsdagens renn på svimlende 4 timer og 30 minutter skal ikke være mulig. Tveiten, Dammen og Post, i plasseringsmessig korrekt rekkefølge, løp altså 90 kilometer på 4.30. Det er rett og slett ikke til å tro. Selv hadde jeg en meget sprek unggutt, Peder Myhre, som møtte meg ved Storflåtan. Derfra gikk han med meg og var min personlige langer, smører og assistent. Noen fordeler skal man jo ha når man er denne spreke unggutten aldersmessig overlegen. Peder hadde ved Kikut forsøkt å henge med tettrioen noen hundre meter, og han kunne fortelle at det gikk ikke. Selv han, som går Birken lett under tre timer, kom ikke opp i hastigheten som vinnerne holdt gjennom 90 kilometer. En annen god langrennsvenn fikk se dem i aksjon i en av de lange og seige motbakkene opp mot Løvlia. Han fortalte at de staket opp nesten hele bakken, før de lett og elegant spratt de siste metrene opp til toppen. Helt svimlende vakkert kunne han fortelle. Vi får bare gratulere dem så mye og si at deres prestasjon er meget imponerende. Den må vitne om en enorm kapasitet, en kropp som mer enn noe annet må karakteriseres som en maskin, og et treningsmessig grunnlag som vitner om en seriøs profesjonalitet.
Arrangementsteknisk har arrangøren virkelig funnet oppskriften. Jeg husker jeg i fjor kommenterte at startordningen ikke fungerte optimalt. Nå har de truffet med en gulloppskrift. Med start 07:00, 07:30 og for de selvutnevnt raskeste (fritt valg=bra!) 08:00 gav det en super ramme. Ingen gikk helt alene, og man fikk en fin flyt gjennom hele Nordmarka. Det er alltid gøy å se ryggen på andre løpere, og det gjorde vi i går. Servicepersonellet gir alt på matstasjonene, latteren sitter løst og alle er innstilt på å gjøre en innsats for topptrente hobbymosjonister. Igjen må jo Milslukern trekkes frem. Med et øye for service stiller de butikkens personalet til disposisjon langt inne i Krokskogen, og slitne løpere får kyndig smørehjelp av butikkens ansatte. Tusen takk for uvurderlig støtte – og spesielt i går med vanskelige forhold.
Alle som reiste videre på vinterferie i går får nyte de neste dagene, passe på å ikke legge inn intervalltreningen helt i starten, men holde formen på topp i en liten måned til. Da møtes nok mange av oss igjen på Rena. Ryktene forteller meg at mange gjerne vil droppe årets Birkebeiner, sikkert av flere årsaker, men det er ikke til å skjule at mange opplevde fjorårets affære som nedslående. Det til side, som ihuga mosjonist er min plan å rekruttere hardt de neste ukene, slik at jeg kan gjennomføre Birkebeineren med en solid gruppe gode skivenner. Gjør det samme dere også!
Fortsatt god langrennssesong.
Ambassadørhilsen,
Martin Fleischer
PS På bildet er jeg flankert av Oslo Sportslagers Henrik Sollie – en real supermann.