Årets renn ble vunnet på en Milslukerslip av årets store overraskelse; Tord Doktor Asle Gjerdalen. Vi tar rett og slett av oss hatten for den innsatsen vår store helt fra Ringerike presterte i dag. Det er enormt sterkt, uavhengig av endelig distanse, å vinne et skirenn i Ski Classics. For en vilt bra prestasjon.
Undertegnede har selv trent i den berømte treningsrunden på Ringkollen, og det er ikke tvil om at vår felles helt har utallige runder i den sløyfen. Tord Asle – gratulerer fra alle Milslukervenner og ivrige ambassadører! Det ryktes ellers at en annen superhelt, anders Aukland, visstnok var sterkt bidragsytende til den ufattelige prestasjonen. Vi sender samtidig en stor takk til Mr Aukland, som nok en gang leverer et renn som det slår gnister av. Jeg var selv så heldig at jeg så ham i startpaddokcken, og det var et syn som selv de greske afroditer ville funnet interessant. En utgave av Homo Sapiens som til de grader har utviklet moderne langrenn til det vi omfavner i dag. All diskusjon til side; dagens langrenn har beveget seg fremover, og vi må bare omfavne det. Det går fantastisk fort, og det ligger utallige timer bak innsatsen. At vår kjære helt fra Vestfold fremdeles hevder seg er bare helt enestående. Anders – du er en real hverdagshelt. Det til tross for at det ryktes at Milslukern ikke er involvert i din skislip. Vi håper dere snart finner tilbake til tidligere suksessoppskrifter.
Årets Marcialonga var superraskt, de faste sporene minnet om hekken til en profesjonell turner, og med det som grunnlag var det duket for et stakeeldorado av uante dimensjoner. Løperne satte avgårde i ca 5 minusgrader, og før pulsen rakk sone fem så ble Canasei passert. Som en av utøverne med et lite lag festesmørning, var det ikke helt uventet at Milslukern superselger, lederen av Gunnerside, ganske raskt kom opp på siden av ambassadør Fleischer. Jeg la meg klokelig på bakskiene til Eirik, og tenkte at her får jeg ligge så lenge jeg klarer. Hans seige, taktfaste tempo bød av alle ting ikke på de helt store utfordringer å følge, og da vi nærmet oss Moena takket jeg for følge og staket fra Eirik. Med festesmørning kontra Eiriks blankpolerte ski var det en liten overraskelse, men ikke helt uventet. Min tese var at litt smørning ikke ville skade glien, og det viste den faktiske opplevelsen. Eirik gled ikke fortere enn meg, men fikk det i motsetning desto hardere i de få motbakkene vi møtte. Der løp ungfolen Fleischer fornøyd opp bakkene, mens Milslukerns alter ego staket det kropp og muskler tålte. Lærdommen for Herr Bentzen ble meget dyr. Hans overdimensjonerte padlemuskler tålte rett og slett ikke det vedvarende presset, og han måtte slippe lille spretne Fleischer. Lærdommen får være at det går an å stå i mot presset fra Eirik. Jeg gråter selv av stolthet over at jeg motstod hans iherdige forsøk på å overtale meg, men er desto mer stolt over min freidige standhaftighet.
Stemningen langs traséen var helt enestående, og små landsbyer og større byer ble passert i et fantastisk folkehav. Tusen takk til alle lokale italienere som så til de grader bidrar til at alle tilreisende nordmenn føler de deltar i et ekte Kollen-renn. Å kalle årets Marcialonga for et skirenn er kanskje en skiteknisk overdrivelse, for den gode gamle diagonalgangen glimret med sitt fravær. Den var erstattet av timer med pigging på rulleski, og de sterkeste regjerte så til de grader. Mang en gammeldags skiløper vil nok se frem til vår felles neste dyst; Holmenkollmarsjen 2015. Der antar ambassadør Fleischer at resultatlisten vil overraske mange, da det fremdeles er et renn der smøretekniske finurligheter, kombinert med eminent teknikk, fremdeles er avgjørende for en sterk prestasjon.
I målområdet var Cavaleses store trubadur erstattet av en ung prinsesse som sang så tårene spratt på fornøyde tilskuere. Varm rødvin ble skyllet ned i et forrykende tempo, og diverse lokale varmretter ble fortært som om en vedvarende hungersnød sto for døren. Vi er grådige på mange arenaer her i Italia. Akkurat nå venter en perfekt bankett ambassadøren på hans hotell i Cavalese, og steminngen er elektrisk. Det er gratulasjoner, hurrarop og høflige nikk i alle retninger. For en gangs skyld må egen prestasjon trekkes frem. Som en middelmådig skiløper ble dagens renn et vendepunkt; følelsene tok overhånd i mål, og jeg regelrett gråt av glede over egen innsats. Det skyldes også Oslo Sportslager. Som en «godkjent» tøysebukk, ble jeg foret med cola/red-bull to steder på slutten, og det bidro helt klart til eget resultat. En stor takk til våre venner i sentrum av Oslo. Faen så snille dere er Erik – du er en kjernekar. Tusen takk.
I sentrum av Cavalese, på stedets «theatercaféen», var det et kobbel av Olsos eiendomsbaroner som regjerte. Bare det å få æren av å bli invitert inn i den varmen bidrar til store opplevelser for ambassadøren og hans «crew». Vi takker herved for utrolig generøsitet og inkluderende holdninger og gleder oss allerede til neste år. Takk derfor til Ragde Eiendom.
Nå har middagen nesten blitt servert og undertegnede må løpe. Festen fortsetter ikke helt uten meg skjønner dere-). He he.. jeg bare tuller.
Vi takker for følge under årets renn, og håper vi snart igjen vil rapportere fra nye langrennseventyr. Mottoet får være; ta turen innom Milslukern for en langrennsprat. Alle er velkomne. Bare det å oppleve Milslukerns smøreservice i bunn av vår monsterbakke er verdt turen til Italia. Der styres Milslukerns soldater av en stødig Roar, som med masse glimt i øyet får skiløpere av ymse kaliber til å føle seg som superstjerner et kort øyeblikk. Å bli lagt bakover av en sterk herre, samtidig som en annen utfører smørning mens Roar skjenker Cola i en åpen munn – ubeskrivelig for de fleste. En stor takk til alle hjelperne hos Milslukern som gir alt for kunder og venner av butikken. Tusen, tusen takk!
Langrennshilsen fra Cavalese og ambassadør Fleischer
[widgetkit id=626]